Ahh, I går sleit jeg skikkelig. Jeg ville skrive noe som traff. Eller jeg ville få ned noe, men kjente ikke jeg fikk ordlagt meg slik jeg ønsket.
Jeg klippet og limte, endret ord og oppsett. Jeg ville ikke si for mye, men ikke for lite.
Jeg stresset.
Jeg leste det opp og ned, vendte det alle veier. Og ble aldri fornøyd.
Tilslutt tenkte jeg bare skitt, dette gidd jeg ikke lengre.
I dag, ville jeg ikke se på hva jeg hadde skrevet en gang, tenkte det var håpløst.
Jeg ser gjennom det likevel, en siste gang. Hva ser jeg? Kun ett par skrivefeil, en for å være eksakt.
Jeg følte på presset i går. Som vi ofte gjør. Trengte jeg det? Kanskje. Kanskje ikke.
Ofte legger vi press på oss selv, fordi vi ønsker å gjøre vårt beste. Fordi noe betyr noe. Fordi dette noe krever ditt beste.
Hva skjer? Vi stresser, vi blir bevisst på alt. Og blir kanskje nedbrutt.
Men vet du hva, det gjør deg menneskelig.
Du ønsker noe, og kanskje såpass mye at du samtidig ødelegger for deg selv, uten å vite det.
Men jeg er her for å si deg, du ja, du som har viklet deg innpå bloggen min. Det jeg trengte å høre i går, ifjor og så mange ganger før det, “dette her går fint”.
B
