Siste uken i februar, altså uken som nettopp var, har jeg brukt til å sakte men sikkert komme meg tilbake.
Og da til et bedre utgangspunkt.
*
Jeg har bodd hos foreldrene mine, som nevnt i forrige innlegg, men dratt ut til leiligheten min med buss for å se til barna mine.
Er litt rart å si det, men dem har blitt det.
Pusene mine er det som holdt meg oppe da jeg var på mitt laveste. Jeg gjør det for dem, var en en tanke som gikk på repeat.
For jeg var ikke helt der hvor jeg kunne si jeg gjør det for meg selv.
Men etterhvert har jeg klart å komme til tanken jeg gjør det for oss. Meg og pusene mine.
*
Jeg var også tilbake til Dyrebeskyttelsen. Noe som har blitt enklere etterhvert. For jeg var veldig anspent og urolig første gangen etter “rehabilitering”.
Oppgavene og kattene på huset, samt dem jeg arbeider med gjorde det lettere for meg å være i nuet og ikke så mye i mitt eget hode.
B
<333