De gangene jeg var på besøk hos noen eller det var en bursdag som skulle feires, ble en scene for meg til å late som jeg ikke hadde det vondt.
*
Men folk så rett gjennom meg, dem så konturene av en person som hadde gitt opp.
*
Jeg orket ikke å pynte meg, jeg tok håret i en knute.
Jeg vasket ansiktet og det var det.
*
Ringene rundt øynene var derimot enkelt å se.
*
Mamma sa en dag “jeg savner den glade Belen”.
*
Det vanskeligste for meg var når jeg kom hjem til meg selv.
Da var det bare jeg og ingen andre.
*
Han var ikke der lenger til å prate med, uten at mitt sosiale batteri ble tømt.
For var det noen som klarte det, så var det ham.
B
1 kommentar
♥️