Sammenkomster.

 

 

De gangene jeg var på besøk hos noen eller det var en bursdag som skulle feires, ble en scene for meg til å late som jeg ikke hadde det vondt.

*

Men folk så rett gjennom meg, dem så konturene av en person som hadde gitt opp.

*

Jeg orket ikke å pynte meg, jeg tok håret i en knute.

Jeg vasket ansiktet og det var det.

*

Ringene rundt øynene var derimot enkelt å se.

*

Mamma sa en dag “jeg savner den glade Belen”.

*

Det vanskeligste for meg var når jeg kom hjem til meg selv.

Da var det bare jeg og ingen andre.

*

Han var ikke der lenger til å prate med, uten at mitt sosiale batteri ble tømt.

For var det noen som klarte det, så var det ham.

 

B

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

    Dette skjemaet er beskyttet av reCAPTCHA.
    Googles Personvernregler og vilkår for bruk er gjeldende.

Siste innlegg