Å ha en psykisk lidelse er blitt kult. Alle har plutselig angst og depresjon.
Jeg er nok ikke den eneste som har hørt noen si “jeg får helt fnatt”, rett før de gjør noe, eller “jeg er helt ocd når det kommer til hvordan jeg har det hjemme”.
“Åe, serr blir så deppa av sånt”. Og lista bare fortsetter å forsetter.
Jeg må bare si, at jeg kjenner det koker over når jeg hører slike kommentarer. Det er fælt at noe så vondt og sårt blir sett på som krydderet på retten liksom.
Det blir tatt så enkelt, og alle kan bruke diagnoser som de vil. La oss ha i litt angst på toppen, drysse litt depresjon på siden og en klype anoreksi helt til slutt.
Hvem er man til å kunne gjøre slikt? Er plutselig alle blitt psykologer? Eller er ikke det et yrke lenger?
Det er fint at slike sykdommer, som de jo er, får en plass, og at det blir pratet om.
Både på tv, radio, blader osv.
Slik kan man både være en støtte, for dem som sliter, ved å bli informert og få støtten, dersom man selv er rammet direkte, å føler seg alene.
Det som er greien, er at dem som lider av slike sykdommer, for det er nettopp det man gjør, man lider. Dem er ikke de som skriker høyeste når det prates om disse temaene. Du hører aldri om noen som har komt på fest og har introdusert seg med å si” I’m schizofrenic”. Eller kommer på jobbintervju og sier at de er over grensen nøyaktig.
Ja en diagnose kan gi deg svaret du trenger på hvorfor man er som man er. Men det kan også ødelegge selvbildet ditt totalt. Mange som sliter, sliter i det stille/skjulte.
Derfor er det viktig å se alvoret i dette og ikke bagatellisere det.
Med disse ordene ber jeg folk, ikke bruke psykisk sykdom som en slags accessories som de slenger på seg i det de går ut.
Om du hadde spurt enhver som sliter, tror jeg nok de mye heller ville gått for en minimalistisk, not over the top stil, om de kunne valgt selv.
B
