Jeg trodde aldri jeg ville ha noe forhold til trening. Å bli svett var noe jeg aldri likte. Og hvertfall ikke frivillig.
Jeg var aldri særlig aktiv som barn, ja jeg var ute å lekte. Ja, jeg hoppet tau, strikk, var ute i skog og mark, men jeg var aldri opptatt av fysisk aktivitet og det å få noe ut av det.
Som ungdom var jeg ikke interessert i sport. Jeg spilte verken fotball, hånd ball eller drev med noen annen fritidsaktivitet.
Da jeg var rundt 17/18 år svettet jeg en del. Men ikke pga. noe fysisk aktivitet. Jeg hadde angst. Noe jeg lærte senere. Og det var plagsomt. Jeg var klam på hendene og det kunne lukte.
Å ikke klare noe uten å reagere fysisk, pga. noe psykisk var utrolig kjipt. Da kan det være lettere å forstå hvorfor jeg ikke akkurat valgte å svette frivillig i tillegg.
Nå derimot. Etter mange år. Sliter jeg fremdeles med angst, men jeg har utsatt meg selv for ting som var ubehagelige og klarer å mestre ting litt bedre vil jeg si. Dermed er kroppen min litt mer på min side, enn tidligere.
I går gikk jeg ut for å ta meg en løpetur. Jeg trasket avsted til en nærliggende fotballbane. Det begynte å små regne, jeg tenkte jeg kan jo dra hjem, jeg forsøkte det ihvertfall. Så løp jeg ett par runder, og tenkte nå kan jeg ihvertfall gå hjem jeg har løpt noe. Fremdeles dryppet det.
Så kom tanker som skuffelse, samvittighet og valg jeg har tatt. Samtidig som “we are the heroes of out time oooh ohhh, we’re dancing with the demons in our mines oh oh” spilte av fra telefonen min. Jeg begynte å gråte. Alt føltes så tungt, og regnet dalte ned.
Deretter, kom resoneringen. Er dette min breakthrough? Er det nå alt skal begynne å bli bedre? Jeg tenkte løsninger. Den ene tanken kom etter den andre.
Det må være en måte. Der alle kan bli fornøyd. Jeg skal ikke måtte velge.
Den vil komme.
Jeg fortsatte å løpe. Tårene forsvant. Jeg fikk en ro over meg.
Tenkte skal jeg stoppe nå?, men jeg fortsatte. Den siste runden rundt banen kom. Første halve gikk greit, så mot siste halve, siste del. Føttene var slitne. Jeg ville stoppe opp. Jeg kan stoppe opp. Jeg kan gi meg nå, bli ferdig før som med andre ting i livet. Men jeg fortsatte.
Til jeg kom i mål.
Slik er det med mye. Man begynner noe, kommer halvveis. Tenker det er greit. Hodet sier du gjorde ihvertfall noe. Nå kan du stoppe. Du har vært flink. Du fullfører jo aldri noe. Så hvorfor nå?
Kroppen kan be deg ta det med ro. Fordi tankene sier du klarer ikke mer, du er ikke god til det enda. Vent litt.
Men jeg vil si. Du klarer det. Du er god nok. Kanskje har du ikke fullført noe før, men hvem sier at du ikke klarer det nå?
Det er ofte når man tenker å gi opp, at seieren er like ved. Når du innser hva som stopper deg at du gir siste gir og ser resultater.
Du får din breakthrough.
B