Det er ikke bare bare å være syk. Man må nesten være frisk for å være det. Nå mener jeg fysisk og ikke psykisk.
Husket ikke at det var så ille når jeg bodde hjemme, men da sov jeg mesteparten av dagen, og mamma lagde “medisin” til meg. Det var noe te med urter og diverse. Det hjalp alltid.
Å bli syk på egenhånd, denne gangen,var et helt prosjekt. Jeg måtte være både pasient og den som skulle ta vare på meg selv.
Jeg skulle få i meg masse drikke, men ikke kald drikke, helst varm, slik at jeg ikke dauet av smertene i halsen. Jeg skulle ta medisiner, men ikke visste jeg hva og hvor mye. Kunne jeg ta paracet mot hodepinen, eller migrene medisin. Kunne jeg ta naproxen for smertene i kroppen, eller var det kun for feberen. Jeg måtte få i meg mat, men lett mat. Ikke orket jeg å styre med matlaging heller.
Jeg måtte få ned feberen, men hvordan? Jeg ble jo bare enda varmere av det kokte vannet jeg hev i meg. Og all væsken fikk meg til å måtte gå på toalettet annet hvert minutt. Da passet jeg på å snyte nesen og hoste guggen jeg brygget i halsen.
Jeg googlet, to uker totalt kunne det ta å bli frisk, en uke før feberen var borte. Jeg ble bare mer og mer lei for hver dag.
Da feberen var borte, kjente jeg fremdeles det var noe i kroppen. Den var ikke blitt bedre, kroppen var sliten. Jeg kom meg allikevel på gruppe behandling og til dyrenes hus.
Men dagene mellom, sov jeg.
Nå er jeg på tredje uken. Jeg har det bedre, men psyken sliter. Motivasjonen er på null.
Jeg får ta tiden til hjelp.
B
