Mandag, siste dag i gruppen.
*
Jeg har vært vitne til at mange har sluttet eller ikke kommet tilbake.
Og selv om jeg har skrevet ned, på privaten, hvordan min avslutning var, så vet jeg ikke om jeg ønsker å dele det på dette tidspunktet.
Kort fortalt:
Det var sårt og fint på samme tid.
Jeg fikk bekreftet av dem andre at jeg virkelig har gjort en innsats, forandringer er sett og jeg er blitt flinkere til å sette meg selv først og latt min stemme bli hørt.
Jeg vil bli savnet, det vil bli rart.
Dem er stolt.
Jeg bryr meg om dem, derfor er det så vanskelig å ta farvel.
Jeg er tøff som lar meg selv kjenne på det.
Jeg ønsker av hele meg, at ting skal bli bedre for hvert enkelt av dem som jeg gikk og har gått i gruppe med.
Dem har på hver sin måte hjulpet meg. Med deres tilbakemeldinger, råd og kjipe ord.
Jeg har blitt presset og utfordret, både på godt og vondt.
Og jeg setter utrolig stor pris på det.
Resten av dagen ble veldig spesiell. Tankene mine gikk i at det blir rart å ikke skulle måtte møte opp til noe på mandagene fremover.
Rart å ikke skulle ha noe som drar meg ut i uken. Rart å ikke måtte gå til den delen av byen jeg bor i, for helt ærlig så hadde jeg ikke vært der så ofte om det ikke var pga. gruppen.
Jeg gikk rundt å kjente på en knute i brystet.
Og da bb ringte meg på kvelden, før han dro på fotballkamp, så ble jeg overveldet og tårene rant.
*
Jeg trengte at han passet på meg, jeg kjenner meg så alene uten gruppen min, sa jeg.
Vi var i lag en stund, han trøstet og sørget for at jeg visste at jeg har ham og pus.
Dette vil gå bra, sa han.
*
Begge trengte å være i lag, en liten stund, denne dagen.
Vi fyller opp hverandres batterier. Og det er den beste følelsen.
Jeg kjente meg lettere til sinns og det gjorde bb også.
*
Han innrømmet etterpå at han ikke hadde hatt noe lyst til å gå ut på banen. Så han takket for at jeg var der for ham. Slik at han klarte det likevel.
B
