Mamma sendte meg en tekstmelding hun hadde mottatt fra personen som tidligere var pastor i menigheten vi gikk i.
Han fortalte at han hadde fått et ord til meg og til henne fra mannen overfor. Han sa det derfor ville vært kjekt om vi kunne stille opp, kommende søndag.
Jeg var spent, men også redd. Jeg fryktet at jeg ville få et kjeft. Minnet om en litt “hard snakket” pastor lå ennå på overflaten og jeg likte ikke tanken på å få noe lære setning om at dette gjør du feil eller du lever ikke slik jeg vil du skal leve.
Det har nok grobunn i at jeg ikke fikk så mye ros da jeg vokste opp av de som omringet meg. Ting som ble sagt på “tull” var stikk som satte seg fast i hvordan jeg enda ser på meg selv.
Jeg var ikke sikker på hva jeg gikk til, eller om jeg i det hele tatt skulle gå, til minuttene før jeg tok bussen for å møte mamma.
Vi gikk sammen til gudstjenesten.
Alt gikk bra. Til pastoren skulle begynne talen sin og delte ordene han hadde til oss.
Mamma holdt meg i hånden.
Jeg begynte å gråte. Ikke bevist, eller sånn heftig, men ordene traff sånn. Det var bare gode ord. Jeg følte jeg ble sett for den jeg er. Ikke ble jeg trokket på, ikke ble jeg irettesatt. Bare sett. Det var godt.
Mammas ord traff også. Jeg holdt henne i hånden og hun ble også rørt.
Jeg tror vi begge trengte dette.
Jeg trengte dette.
Jeg trengte å oppleve,
at alt ikke er bare vondt,
bare kjeft og harde ord.
B
