Vi er fremdeles inne i en pandemi. Til tross for vaksiner, PCR tester, karantene, sosial distansering, ingen klemmer og ingen håndhilsing.
Ting er bedre. Men ikke tilbake til normalen.
Folk får bivirkninger, noen momentane, altså kortvarige og andre vil bli påvirket for livet.
Nå har det vært oppe og fremme en stund det den “kvinnelige” delen av befolkningen har erfart av endringer. Men blir det gjort noe? Jeg har takk Gud ikke opplevd noe forverringer i min månedlige syklus. Ja, jeg har vært dårlig. Følt det som at jeg har feber i dagene før “the monthly sh*tt happens”, men jeg har ikke opplevd at jeg blir værende der hele måneden eller at hele året blir en helsikes krigssone. Jeg føler så med de som måtte ha fått livet sitt ødelagt på den måten. Ikke ville jeg ha tatt noe andre dose eller booster heller, om jeg hadde vært i samme situasjon. Jeg hadde vært dritt redd. Med mindre noen fortalte meg at ting ville bli bedre eller at det fantes hjelp å få.
I den senere tid har det også kommet frem at menn kan slite med å få sin private sone til å fungere. Ikke like gale som det kvinner har rapporter av bivirkninger, men allikevel en bivirkning. Jeg leste en artikkel for litt siden at forsker/ekspert innen feltet, mente man ikke burde komme med slike uttalelser. Det kunne skremme menn fra å vaksinere seg. “Stakkars, de får ikke kompisen sin opp. La oss ikke si noe de kan bli redd”.
Her burde det vært likestilling. Man må være tydelig på konsekvensene av å velge å vaksinere seg. Dere være seg kvinne eller man. Så kan den enkelte ta et valg på bakgrunn av dette. Det bør være mer forståelse for hvorfor noen vegrer seg og man bør ha noen form for tiltak som gjør det lettere å ta ett valg for seg selv og sin situasjon. Vise til flere tilfeller og hvilke hjelpemidler man kan få.
Man burde slutte og se dumt på dem som ikke tar dette lett. Vise omsorg og ikke være så skråsikker på at det valget en selv tok, er det beste for alle.
B
