Tirsdag, studietid.
*
Som ellers, prøver jeg ikke å tenke på det før det er nødvendig. Jeg hadde innstilt meg på å ta et lite steg. Og ikke fokusere på det jeg ikke klarer.
Jeg tok bus i tide. Men selvfølgelig må jeg glemme å gå av det fordømte busstoppet.
Jeg måtte derfor gå et stykke tilbake og da jeg i utgangspunktet hadde god tid, var jeg nå akkurat innen tiden for at første time skulle starte.
*
Jeg gikk inn på auditoriet. Satte meg noenlunde midt i salen.
Læreren tok en stund med å komme, for meg var det bare bra det. Mindre tid for en evt. oppgave.
Da foreleseren kom, sa han planen for timen og det var jo ikke til å unngå at det berømte gruppe arbeidet var inkludert. Ingen time uten gruppe.
Jeg valgte å ikke la det gjøre meg ufokusert. Ikke gi det oppmerksomhet. Ikke bli engtelig.
Ene timen gikk, andre timen fortsatte. Jo mindre tid til oppgave jo bedre. Men den kom.
Vi fikk utdelt ark. Jeg fikk et ark. Jeg gjorde meg mer imøtekommende. Så på mennesket som gav meg et ark.
Læreren delte oss inn i to grupper. Jeg snudde meg imot dem. Og dermed hadde jeg klart å ta et steg videre. Jeg trenger ikke si noe. Jeg tok et steg. Jeg bør være stolt.
Dem prater seg imellom. Og en av dem spør om jeg har noe å legge til. Da kommer det automatiske “nei, jeg har ikke noe å legge til det som…”, så tar jeg plutselig en helomvending og forsetter “eller, det han broren valgte å gjøre er godt gjort, for han kunne ha valgt å bli værende å bli hyllet av sin egen familie”. Og dem var enige.
Før jeg ble spurt, kjente jeg også på en trang til å nevne akkurat det. Eller noe i den duren. Så lysten var der. Men ikke motet.
Alt endret seg etter dette. Stemningen ble en helt annen. Jeg var så stolt. Jeg kjente jeg hadde kommet over et hinder. Og så lenge jeg hadde det, så kom liksom ikke de neste forelesningene til å bli så gale.
Jeg kunne for en gang skyldt, ikke glede meg, men ikke syntes det er så dumt å gå på skole.
Og denne klumpen, eller stopperen, dette noe som alltid har holdt meg tilbake. Var ikke der. Jeg hadde noe å komme med.
*
Da timene var ferdig, tok jeg bussen og var innom butikken.
Spiste lunsj. Og dro hjem.
Pratet med mamma på telefonen.
Spiste middag.
Og kvelden videre, den vil jeg egentlig bare glemme, for den ble dradd i motsatt retning av det jeg håpet.
Jeg hadde gledet meg til å fortelle. Villet gjøre denne fremgangen dobbel så stor.
Men istedet ble jeg skuffet. Sint og lei meg. Hvem sa at livet alltid var bra?
B
