Forrige uke var omtrent lik de andre.
Gruppe behandlingen var tilbake, etter noe sykdomsforløp og pinse.
Feiret bursdagen til broren min på tirsdag og utsatte løpingen til torsdag, hvorpå jeg får vite at katten som beit meg, døde.
Det var sykt trist å høre. Jeg fikk sjokk. Og tårene trillet.
Automatisk går tankene mine dit at jeg tenker om det var min skyld. Men pus har vandret mange år alene. Den fikk komme til oss på dyrenes hus i åtte uker, før den falt om.
Den var en sånn rolig katt, en sånn som hadde en sånn litt trist mjauing. Kanskje har de hatt det vondt. Noen hadde lagt merke til at den hadde fast mage og ikke la fra seg det store i kassen. Veterinær sa det skyldtes blodpropp.
Har iallefall blitt mer var på den type lyd fra andre katter, håper vår lille venn ikke døde forgjeves og at det kan gjøre noe for å bedre situasjonen for andre.
Men det er utrolig tragiskt at noe slikt skjer.
Nå er den ihvertfall smertefri.
Hvil i fred Toppen <3.
B
