Noen få har vel hørt termen “survivors guilt”. Det går ut på å ha dårlig samvittighet fordi dem overlevde. Det kan være en ulykke, sykdom eller en situasjon der sjansen for å overleve er veldig liten.
Hvorfor dem? Hva gjorde han/henne resistent?
Jeg har valgt å kalle min følelse overfor behandling “treatment guilt”, ikke fordi jeg ikke fortjener å bli “friskere”, men fordi jeg kjenner en skuffelse overfor dem som ikke ser ut til å ha samme fremskritt. Og som ser på mitt arbeid som lettvint.
Gjentatte ganger har deltakere i samme situasjon som meg tatt opp at “dette” har fungert for B. De ser store forskjeller.
Jeg kan se noe av det selv. Jeg er blitt mer moden. Jeg har fått fastere grep på føttene mine. Jeg ser utvikling.
Men det har ikke alltid vært slik. Jeg var veldig pessimistisk til å starte i en “MBT” gruppe.
Jeg hadde ikke troen. Jeg var ikke god på å ta ordet, jeg likte ikke å dele. Jeg følte jeg måtte få tillatelse til å si noe som helst. Jeg virkelig mislikte å ha fokus på meg selv.
Og det har jeg enda, sier jeg noe, tenker jeg fort at de som hører tenker “here we go again”. Eller at det som kommer ut bare er vrøvl. Eller at jeg sier for mye.
Eller at når jeg vil gi tilbakemelding til andre, blander inn for mye av min egen historie. Slik at den det gjelder føler jeg tar over. Det jeg prøver er å relatere, å vise at jeg forstår, at de ikke er alene. At det fins en vei ut. Om de tenker jeg har klart det, eller er på god vei, så er muligheten der for dem også.
Bare fordi noe har vært på en måte, vil ikke det si at man er dømt til å forsette å leve slik.
Akkurat den setningen var det en som gikk i gruppen før som sa, da hun sluttet. Og det gav meg håp til å fortsette. Til å gi det en sjanse.
Derfor blir jeg så lei når folk bestemmer seg for å slutte. Enten de har vært borte et par ganger og ikke fortsetter. Eller ikke kommer tilbake etter en ferie. Eller sier de blir dårligere av å gå i gruppe eller at det ikke har gitt dem noe å gå der.
Fader å. Jeg har prøvd alt mulig. Gruppe samtaler, uttrykksterapi, mindfulness, turgruppe, vanlig samtale terapi. Jeg har gått på jobbsøkerkurs, gikk i noe som het b2b, ble satt ut i praksis, vært innlagt, jobbet på gård, gått i responsprevensons basert terapi.
Da jeg ble foreslått denne siste typen behandling, var jeg så sliten og oppgitt. Jeg ble fortalt at det var det eneste de hadde å tilby, så var det ikke noe mer å hente hos dem.
Jeg så det som den siste lille solstrålen. En dråpe i havet.
Jeg tok meg ett års betenkningstid. Så startet jeg. På en lang og tung reise. Med mye uro, tvil, tårer, følelsen av ikke å bli likt fordi jeg ikke sa noe. Frustrasjon, sinne og helbredelse.
Det har tatt så mye av meg. Dette er noe de som slutter ikke vet, og som jeg kunne ønske de så.
Jeg blir oppgitt. Og skuffet over at de gir opp.
Men sitter allikevel med følelsen av dårlig samvittighet. Fordi jeg har blitt bedre. Når jeg vet hvor lang tid det har tatt, for meg å bli det.
B
