På søndag ble det plutselig veldig reelt for meg at tiden min i behandling renner ut.
*
Dette var derfor en følelse som ble med ut uken og inn i mandagen. Jeg satt med ett stikk i brystet. Den famøse angsten inntraff. Dette imens jeg var på venterommet.
Jeg utforsket dette videre i gruppen.
Jeg var ikke sikker på om jeg ønsket det. For alt i meg sa nei. Hodet sa, dette tar vi på egenhånd.
Det er det som har vært min greie. Når ting blir tungt, stenger jeg verden ute.
Å prate om det kan virke forstørrende. Hvorfor gi denne ekle følelsen plass. I skrivende stund innser jeg at det kan være greit å få deg ut av systemet, slik at jeg kan bruke siste tiden bra og ikke på å fortrenge at en slutt blir vanskelig.
Og slutte etter nesten fire år er utfordrende for enhver. Har man vært en plass over lang tid, så vil en endring merkes.
Mine tanker rundt det hele er valide.
Jeg fikk også mange fine tilbakemeldinger. At jeg er god på å finne ut av ting, gi meg selv tid.
At jeg har hatt en utvikling som er merkbar.
Jeg fikk også delt dette med at jeg virkelig bryr meg om dem andre, at jeg ser fremgang. At jeg har satt pris på deres omsorg som jeg til tider ikke har fått fra mine nærmeste.
At det å ha noe å gå til har vært givende, at å arbeide med hendelser hjelper. At det å prate hjelper. At jeg innerst inne har troen på at det vil gå bra, men så tviler man litt likevel.
Spesielt i møte med personer som er flinke til å få det som dem vil og manipulere.
At gode ord og tilbakemeldinger er vanskelig å ta til seg. Men at jeg står støtt.
Jeg har vært gjennom mye i gruppen, mistet hunden min, vært i konflikt med familie og flyttet ut for meg selv.
Det er mye, mye fint og mye vondt.
*
Det lettet uroen å ta dette opp, nå vet dem at det er vanskelig, nå har jeg gjort meg forstått.
Dagen min fortsatte som en helt vanlig mandag. Jeg handlet, dro hjem, tok ut bosset og så til pus.
Jeg sovnet på sofaen.
Og la meg til å sove, da bb dro på fotball.
B
