Jeg spurte bb om man noensinne blir vant til å ikke ha noen lenger i livet sitt. Nei, sa han, man blir aldri vant til det, men men lærer å leve med det.
*
Det er skremmende å tenke på døden. Jeg vet iallefall at om jeg tenker på det for mye, så får jeg nærmest panikk. Og slik har det vært siden jeg kan huske.
Familien min bor for det meste på et annet kontinent, nærmere bestemt, sør Amerika, og når jeg har opplevd å miste noen så har det selvfølgelig vært tungt. Samtidig som det kommer litt på avstand.
Jeg husker min første begravelse var da jeg deltok i en til en jente i klassen til min bror.
Det var i forbindelse med tsunamien i Thailand.
*
Jeg har aldri vært på en, i forhold til min egen familie.
Jeg har mistet både farfar og mormor, men pga. avstanden så har jeg ikke hatt mulighet til å være med på deres begravelser.
Når det kommer til mormor sin, var mamma der nede, bestemor hadde vært syk en stund.
Når det kommer til farfar sin, var det en ulykke, pappa dro ned så fort han kunne.
*
Jeg vet også at det hele foregår på en litt annerledes måte, enn her i Norge. Så det hadde vært fint å kunne deltatt på det som kalles velorio.
Der man minnes den som er gått bort. Nå må ikke dette misforståes, det ville ikke vært fint det at noen dør, men selve feiringen av en persons liv.
*
Det nærmeste jeg har opplevd å miste, som dere kanskje vet, er hunden min. Og det var helt grusomt.
Samt ett par undulater, før det. Like vondt det også.
Man blir så glad i dem. Disse kjæledyrene våre. De blir en del av oss, vår hverdag og våre liv.
Deres liv føler jeg at jeg får lov å feire hver eneste gang jeg tenker på dem.
Og det blir ett par ganger det.
B
Nb!!!
Etter å ha søkt bilde som kunne tilhøre tekst. Ble jeg fysisk uvel. Det ble litt for nært og litt for mye. Om temaet i første omgang er sensitivt for deg. Ber jeg deg ikke gå videre inn på begrepet velorio.