Jeg har aldri sett på meg selv som en som bryr seg sånn veldig om hva andre måtte tenke og mene om meg.
*
Men jeg kan derfor ha levd på en løgn.
For jo jeg har alltid villet at mamma skal være stolt av meg.
Eller at det jeg gjør/har gjort, er godt nok i hennes øyne.
Jeg har på den annen side ikke følt det samme behovet overfor pappa.
Han er stolt. Har jeg iallefall kjent på.
*
Mammas målemetode har vært mye vanskeligere å rekke opp til.
Kanskje fordi hun alltid har hatt så høye krav til seg selv.
*
Jeg har dermed målt meg selv med henne måle-bånd.
Og selv om jeg har forklart henne at mitt beste ikke kan måles med hennes, eller at der hun klarer seg alene, så trenger jeg litt mer oppmuntring, så er det noe jeg har funnet ut av de siste årene.
*
Det jeg har holdt på med, ikke bare overfor mamma, men også andre, er som å måle hvor flink en fisk er til å fly, i forhold til en fugl.
En fisk vil aldri kunne fly (med mindre det er en flygefisk), det blir som å poengtere noe fisken ikke kan klare.
Istedet for å legge merke til hvor flink den er til å svømme, eller finne seg mat, eller finne ly, gjemme seg for større fisk osv.
*
Jeg må dermed se på det jeg er god i og hva jeg ønsker for mitt liv.
For det er mitt liv, ingen andres.
*
Det er jeg som bør være fornøyd, ikke naboen.
Ikke en forbipasserende.
Ikke fru Larsen i kassen på Rema.
Ikke herr Olavsen i posten eller den kjipe bussjåføren herr alltid travel.
Jeg.
B
