Sitter og kjenner på uro. Jeg har tenkt meg en tur innom en “Kunstutstilling/boklansering”.
Jeg kjenner personen litt. Vet hvem hun er. Hun som er forfatter.
Men det er liksom det ubehaget om å liksom skulle måtte “prestere”, dette er det jeg gjør og slik jeg har det nå. Som jeg fryktet. Om vi treffes.
Man vet ikke hva som kommer. Hvem som er der, hva du kan komme til å møte.
Jeg husker noen år tilbake. Da jeg gikk i kirken. Det å bli sagt “velkommen” til og ta en fremmed person i hånden gikk greit det. Talen var givende og lovsangen også. Men akkurat i det sekundet da selve hovedopplegget var over og det var tid for “café”. Da kjente jeg ubehaget krype opp ryggen på meg. Hodet sa “ut, ut, ut, kom deg ut, ut ,ut”.
Noen ganger forsvant jeg inn på søndags skole rommet. Der fikk jeg ikke være helt i fred, for det var noen få barn som lekte. Men du slapp maset fra de voksne.
Andre ganger måtte jeg helt ut av bygget å sitte. Da kunne jeg bli irritert av å måtte vente på mamma som ikke hadde noe problem med å være sosial. Hun kom aldri.
Bare tanken på det nå, gjør meg enstelig og kvalm.
Det er ikke ofte jeg kjenner på disse følelsene no til dags. Men de titter opp av og til, og ut fra intet.
Kanskje jeg er for dårlig til å utsette meg selv for slike ubehageligheter.
Men jeg Kjenner på det nå idag.
Fader og.
Skal, skal ikke, skal jeg gå.
Må jo ikke.
B
