Mandag, startet med risting i veggene. Jeg våknet. Det måtte ha vært noe. Jeg søkte det opp på nettet. Ingenting. Jeg sovnet igjen.
Det hadde vært ett jordskjelv ute i Nordsjøen og man hadde kjent det over hele vestlandet. Fant jeg ut etterhvert.
Jeg pleier aldri å våkne til slikt. Men denne gangen kjente jeg det.
Jeg sto opp og tok bussen til Knarvik.
Så var det tid for gruppe- behandling. Jeg kjente jeg var pissed.
Jeg satt meg ved siden av hun ene behandleren jeg kjenner best.
Jeg følte på at hun ble overkjørt av hun nye behandleren, som tok styringen.
Jeg kjente jeg var sint for at det virket som om de fikk opplæring av oss deltakere. De hadde liksom ikke noen kontroll, det hele virket vimsete og det var irriterende.
Vi startet med gjennomgang av forrige times bidrag. Og en i gruppen følte seg “nødt” å si noe.
Jeg kjente det koke over og sa, vel ikke si noe da. Av og til trengs ikke det. Temaet gikk over på det å gi tilbakemelding og hvor lite greit det er å ikke få noe. Da satt jeg å følte meg som en drittsekk for å be hun ene om ikke å si noe, bare fordi hun kjente hun måtte.
Vi begynte med å lese hverandres epikriser. Noe som er normalen når noen nye starter. Og den dagen var det en ny.
Da den første var blitt lest. Var det min tur. Da klarte jeg ikke holde tårene. Jeg hadde dagen før fått vite at min såkalte “barndomsvenninne” bare hadde brukt meg. Da hun valgte parti med noen andre og ikke ville være med meg lenger. Det var hennes måte å hevne seg på noen som hadde gjort det samme mot henne.
Å vite dette. Endret hele måten jeg så meg selv på. Så da har jeg aldri hatt en venn. Jeg var knust. Jeg hadde trodd vi var venner, helt frem til ungdomsskolen. Men jeg har bare vært en kloss i hennes spill.
Jeg har opp gjennom årene gitt denne personen litt for mye styring. For hun var jo min beste venninne. Om hun syns jeg var kjedelig, var jeg vel det. Å siden har jeg ikke turt å åpne meg opp for andre.
Å vite at det kun var hennes måte å gjøre det samme mot en annen det hun selv hadde opplevd, åpnet øynene mine for det hun har tatt fra meg.
Jeg var god nok. Jeg var verdt å bli kjent med. Jeg kunne ha hatt venner. Jeg kunne ha gjort så mye gøy. Men i stedet isolerte jeg meg bare mer og mer.
—————————————————————————–
Å innse dette. Etter så mange år. Er utrolig kjipt. Om jeg skal vri det til noe positivt, er det å tørre å være meg selv. Jeg ble avvist av en som selv hadde blitt det. Ikke pga. hvem jeg var eller er, men fordi de ville være like dum som deres “venn” var mot dem.
B
