Ferdig trent. Den følelsen er bare så GOD. Når du er sliten, etter å ha vært fysisk aktiv.
Jeg kjenner ofte på det å være psykisk sliten, så når jeg får være sliten – sliten, da er jeg fornøyd. Det er på en måte, ok å være sliten da.
Nå skal ikke jeg komme å si at det ikke er ok å være psykisk sliten, for det er det. Men av en eller annen grunn så ser ikke alle slik på det. For det tar faktisk mye energi å slite. Å skulle høre på alt dette som hodet ditt sier. Du er ikke god nok. Du er patetisk. Du er bare dum. Du klarer ingenting. Du gjør ikke noe. Ingen liker deg. Du er stygg.
Eller det å føle at du må gjøre ditt eller datt for å passe inn. Du må drikke. Du må trene. Du må rydde. Du må være sosial. Du må ikke spise så mye. Du må reise. Du må henge med andre. Du må være mer imøtekommende.
Eller det at du ikke ser poenget med noe, at alt virker mørkt og trist. At du ikke orker noe. At alt virker håpløst.
Eller at du kan være glad i det ene øyeblikket og så totalt ute i det neste. Denne ubalansen kan virkelig herje med både hodet og kropp.
At du setter for mange regler for hvordan du bør leve. Alt skal være så restriktivt. Målt og kalkulert. Kan være kvelende.
Å utsette seg selv for ubehag, for å klare å vokse. Å møte sine redsler hver enste dag. Det være seg at disse følelsene er riktige eller at kroppen får deg til å “overreagere” på ulike situasjoner, alt dette er slitsomt. Spesielt om ingen kan se det. Å gå med det alene, kan fort bli ensomt.
Som sagt vet jeg hva det er å slite psykisk. Og er ikke like forståelsesfull mot meg selv, alltid. Psykiske plager kan ofte kjennes som fysiske. Det tar alt av en.
Så ja selv om jeg kjenner i kveld at det er godt å være sliten fysisk. Så kan det å slite psykisk også kjennes som å ha løpt et maraton.
B
