Torsdag, siste time med individual behandler.
*
Den ble som alltid grei. Bare at det nå ikke ble gitt noe nye time.
Jeg sørget for å be om en akutt-plan.
Det er så mye mer betryggende å gå ut av det hele med noe konkret, om det hele skulle gå skeis.
Men også noe litt foruroligende, for hvem vil vel tenke på worst case scenario?
*
Jeg trodde hele timen skulle gå på å lage den planen. Men vi fikk pratet litt om mitt løp.
Jeg har faktisk holdt ut lengre en terapeutene.
Og jeg er ikke flau i dag for å si det at jeg har vært i behandling i hele fire f*ings år. Ingen kan si jeg ikke har gjort en innsats ihvertfall.
Jeg har holdt ut så det holder.
Før det var det ett opphold på ett år, sånn sirkus i 2019. Og for det var jeg i en annen type behandling fra ca. 2014.
Skitt det er mye. Langt mer en fire år.
Men det er først nå at jeg kjenner jeg har fått noen ut av det.
Jeg har blitt presset ut i ulike tiltak for tidlig.
*
Tilbake til individual behandler timen, det var litt sårt. Jeg har gjort store fremskritt i løpet av det siste året.
Og terapeuten sa hun hadde lært mye av meg og at jeg har vært modig.
*
Så jeg har det å være stolt av. En av mine største frykter er å vandre gjennom livet og ikke gjøre noe som er viktig. Altså ikke legge noe igjen som bevis på at jeg har levd.
Så at jeg klarer å legge noe igjen hos noen, en erfaring, er ett lite skritt i riktig retning.
B
