De gangene jeg var på besøk hos noen eller det var en bursdag som skulle feires, ble en scene for meg til å late som jeg ikke hadde det vondt.

*

Men folk så rett gjennom meg, dem så konturene av en person som hadde gitt opp.

*

Jeg orket ikke å pynte meg, jeg tok håret i en knute.

Jeg vasket ansiktet og det var det.

*

Ringene rundt øynene var derimot enkelt å se.

*

Mamma sa en dag “jeg savner den glade Belen”.

*

Det vanskeligste for meg var når jeg kom hjem til meg selv.

Da var det bare jeg og ingen andre.

*

Han var ikke der lenger til å prate med, uten at mitt sosiale batteri ble tømt.

For var det noen som klarte det, så var det ham.

B