Kom forbi et bilde på nett som viser så fint hva jeg mente med det jeg skrev ved forrige innlegg.

Også var det bare utrolig søtt.

Et plus!

 

B

 

 

Dette er litt vanskelig å ta opp. For jeg vet hva grunnen bak er, men følelsen er der alikevel.

*

Jeg er midterste i en søskenflokk på fem. Jeg er “dritten i midten”.

Og siden jeg var liten har jeg gjort veldig lite ut av meg.

Jeg har ikke kjent behovet for å rope høyest.

Dermed har jeg også vært lett å overse.

Og det er nok min egen feil.

Men som alle andre betyr ikke det at jeg ikke vil bli tatt for gitt.

Eller at folk rundt meg ikke skal se meg.

Jeg har mine behov for omsorg og oppmerksomhet jeg også.

Og det kan hende at de fleste ville tenkt at det skulle du vært over for lenge siden.

Men nei jeg er ikke det.

*

Husker et drøm jeg hadde, som liten. Et mareritt for meg da.

Det var at alle, venner og familie satt til bords og tilsynelatende feiret bursdagen min, uten meg.

De gav blaffen i, om jeg var der. Og meg som liten kjente meg utrolig oversett.

*

Nå er det slik at jeg fremdeles kan oppleve ting, som bringer frem den samme følelsen.

Å bli oversett.

---

Sist var bare for noen dager siden.

Jeg hadde bursdag, gjorde ikke så kjempe mye på selve dagen.

Jeg hadde en fin kveld med bb.

Planen etterhver er å feire litt med foreldre og brødre, til helgen.

Men når jeg ser det tikker inn ønskelister fra nevøene mine når det ikke er gått en dag en gang (fra min søster).

Kryper denne mugne følelsen inn, oki, jeg har såvidt hatt bursdag, jeg krever ikke så mye enn å bli hilset på.

Men å skrive liste allerede, er/ kjennes for meg litt som å bagatelliserer min dag og hoppe over på noe annet.

Og jeg vet at det høres utrolig barnslig ut.

Men jeg kan ikke for det.

Den følelsen er så utrolig ubehagelig og jeg skulle vært den foruten.

*

Men deler av meg forstår den. Jeg hadde et behov som liten. Som jeg ikke selv klarte å fylle.

Jeg viste kanskje ikke om den en gang.

Men den var der.

Og etterhvert som jeg ble eldre, forsøkte jeg å kreve den, ikke ved å si det rett ut, men jeg ble uggen inni meg.

Dem skulle vist, dem skulle hørt, dem skulle ha ønsket å gi meg det. Var tankene.

Men så kan ikke andre vite hva som er oppi topplokket vårt, som en hovedkontakt senere sa til meg.

Dem rundt meg gav meg det dem trodde jeg ønsket, alene tid. Tid for meg selv.

Jeg var beskjeden.

Så nå kommer den følelsen å biter meg i baken når jeg kjenner frustrasjonen over å ønske men ikke klare.

Kreve det jeg vil ha.

 

B

 

 

 

 

Har tatt meg en liten pause fra bloggen. Det ble plutselig så innviklet å skulle skrive.

Det å skulle ta opp ulike tema er fint, men det fanger ikke oppmerksomheten.

*

For meg er det letteste å skrive om meg og min hverdag, da kommer ordene som perler på en snor. Og misforstå meg rett, det betyr ikke at å skrive om noe spesifikt er vanskeligere. Det er bare ikke alle som interesserer seg om akkurat det man skriver om og fallet blir dermed større.

Må si det ikke har vært så veldig motiverende å se at jeg forsvinner sånn i mengden.

Men det får så være.

*

Jeg får bare være tro til meg selv og komme med det som jeg føler for å dele.

Enten det er akkurat det gjør for tiden, eller noe jeg opplever som gir meg noe.

Som ligger mitt hjerte nært.

For det er jo det som er utgangspunktet for bloggen min.

Så måtte du like det. Så følg meg gjerne.

 

B

 

 

 

Nå handler dette litt om mitt forrige innlegg, det å spise ute.

Men mer i retning av hva du gjør etterpå.

Har ikke tenkt så mye over det, før i dag kanskje?

Når jeg vokste opp så hadde jeg den tanken at man skal rydde etter seg. For jeg viste at det var noen som hadde den jobben. Og da kunne det være fint å hjelpe til. F.eks. å tørke bort en flekk fra bordet, når man alikevel hadde en serviett tilgjengelig. Eller ikke kaste boss på golvet.

Husker også, at jeg nevnte det for niesene mine.  At man skal tenke seg litt om og ikke kaste ting på bakken og legge igjen saker og ting når man går fra et bord. For det er mennesker som må rydde opp etter en og det er fint å tenke på andre.

I dag satt jeg for meg selv, og like bortenfor satt en gruppe med kanskje fire ungdommer.

Jenter.

Og akkurat da tenkte jeg litt på det å sitte alene, men ikke så mye at det gjorde noe.

Men poenget mitt er at da dem dro, lå det fat og beger igjen. Altså diverse boss.

Og da kom det litt som et sjokk. Det ble så feil i mine øyne. Jeg tok det som en selvfølge at fordi jeg har automatisert den handlingen om å rydde opp etter meg, så burde dem også ha gjort det.

Tar jeg feil da? Har jo sett at noen legger igjen ting før. Eller at man kommer til et bord som ikke er rent.

Hvor mange ganger ble man ikke fortalt på skolen at her er det ingen kjære mor. Eller at man skulle rydde etter seg? Til at det ikke er gått i en fin ramme oppi knollen.

 

B

 

 

 

 

 

Hva tenker du om det å spise alene?

Ute.

Ser du det som en styrke eller svakhet?

Selv tenker jeg ikke over det, det har blitt en liten vane. Å spise på MCen eller ta en pølse på Ikea. Eller en baguette på big bite.

Selvsagt er det noe ved det å spise i lag og prate.

Men jeg er ikke redd for å sitte for meg selv.

*

Ikke er jeg bekymret over at noen måtte prate om det eller synes synd på meg.

Kanskje det rett og slett er noe å være stolt over?

Nå vet ikke jeg om jeg bare er rar eller om andre syns det er vanskelig.

Å spise for seg selv.

*

Hadde jeg gjort det før?

Vet faktisk ikke, gjorde ikke så mye på egenhånd.

Så kanskje jeg bare er blitt mer selvstendig.

*

Det er en god ting det, så i forhold til meg og min historie, er det vel en styrke.

 

B

 

 

Hva er det som gjør at vi drømmer rare drømmer?

Hvorfor drømmer vi ting som gjør oss redd?

Er det slik at de siste inntrykkene vi har før vi sovner er med på å forme det som kommer frem når vi sover?

Er det ting vi frykter?

*

Er det det vi går rundt å tenker på, men ikke utrykker?

Er det bare vår egne livlige fantasi?

*

Hva kan vi gjøre for å hindre slike drømmer?

Hva er det vi gjør som skaper dem?

*

Hva er det som gjør at en en fin drøm blir en fin drøm og ikke en skummel en?

 

 

B

 

 

 

Hva skal til for å bli lykkelig?

*

Skal man gjøre som man selv vil, eller skal man gå etter det som alle tilsynelatende krever av deg?

Skal man velge og vrake alt etter hva som presenteres for en, eller skal man seile sin egen vei?

*

Jeg har ikke svarene, mange har forsket og undersøkt.

Vil man noensinne finne svarene?

Eller er det opp til enhver å finne sin lykke?

*

Jeg vet bare at for min del, så varierer hva lykken er for hver dag.

En dag krever kroppen den ene tingen, en annen dag hjelper det lite.

En dag er jeg fornøyd med hvordan ting er, og en annen dag virker alt bare dumt.

En dag er det nok å bare ha stått opp, en annen dag må jeg ha kommet meg ut døren.

En dag er det det samme hva jeg gjør, en annen dag hjelper ingenting.

 

B