Jeg trodde ikke jeg kom til å bli en slik blogg som tok opp spørsmål angående verdensrommet, men nå er jeg her.
*
I går vistes det frem, i Mexico, funn av to små vesen som ble funnet i 2017 i Peru.
Dem ser akkurat slik man har tenkt seg dem, litt sånn stort hode, tynn kropp og øyne som er smale.
Hvorfor vises dette frem nå? Måtte det gå seks år før man innså at det ikke var noen annet?
Tidligere har det blitt funnet mumifiserte barn, men man ser jo helt klart at dette ikke er “vanlige” barn.
*
Tror ikke jeg skal være den første til å fortelle dette til lillebroren min, husker at om det var noe han var redd for da han var yngre, var det nettopp alien.
Jeg antok at spøkelser var mer aktuelt enn aliens.
Men der tror jeg at jeg tok feil.
*
For all del om naboen min er en alien, ville det faktisk gitt svar på veldig mye.
Lørdag ble en hviledag her hjemme, tenkte å komme meg ut, men slik ble det ikke.
Er glad jeg hørte på hva kroppen min mente var bra for meg.
Klart det var rart å ikke se steg-telleren gå, men slik får det være av og til.
Skal man klare å nå et mål, må man ta det gradvis og ikke gå for hardt ut.
*
Siden sist, har jeg fått med meg mamma på denne utfordringen.
Så da er vi to om dette.
*
Har dessverre ikke fått så mange til å støtte økonomisk, men jeg får håpe at noen har lagt merke til info på t-skjorten når jeg har brukt den, og på den måten brakt frem budskapet.
*
Ellers er det bare å ta flittig i bruk mine to ben, og satse på at ting går bra denne uken også.
Så langt har det gått. Og enda er det 26 dager igjen.
*
Det er klart man blir litt tung til sinns når det hele blir gjort om til en konkurranse, om hvem som går lengst.
Meningen var jo å gå for en god sak, frembringe ett viktig tema.
Jeg velger å holde fokuset mitt og det jeg forsøker å gjøre, og det er klart det er lettere å gjøre dette for andre enn meg selv.
For i dag kjente jeg virkelig på det at jeg ikke visste om jeg orket, og tenkte om dette ville gå.
Men jeg sørget for å ta vare på meg selv og ikke slite meg ut, før jeg gikk ut å gjorde en innsats for dem som sliter med denne sykdommen.
*
Jeg husker godt en eldre dame som hadde epilepsi i menigheten, da jeg vokste opp. Hun fikk ofte anfall.
Mamma var den som gikk bort å så til henne, ellers var det ikke mange andre som gjorde det.
For det var jo egentlig ikke så mye en kunne gjøre, men mamma holdt seg i nærheten og jeg tror bare det, hjalp denne eldre damen, å vite at noen så til at det gikk bra med henne.
*
Jeg husker også en periode da jeg var innom sykepleie studiet, at en medstudent fikk et par anfall.
Hver gang det skjedde, hørtes en skrape-lyd fra en stol, så risting og foreleser avbrøt timen for å se til henne.
Heldigvis var vi i nærheten et sykehus og hun ble hentet av ambulanse.
Etter dette, ble jeg uvel når jeg hørte noe som liknet på denne skrape- lyden. Det var som om det trigget noe i meg.
Jeg ventet på den påfølgende ristingen.
En av grunnene til at jeg droppet ut, faktisk, fordi jeg innså at jeg ikke hadde det i meg. Jeg burde takle dette, om jeg skulle bli sykepleier.
*
En som også hadde epilepsi, var Cameron Boyce.
Han var danser, skuespiller og det man regner som kjendis i det originale formatet.
Han døde bare 20 år gammel, i 2019, av et anfall i søvne.
*
Derfor er denne utfordringen viktig. For at dem som har denne sykdommen, skal kunne leve nærmest normale liv.
For at ikke flere mennesker skal måtte frykte å dø av å ha epilepsi.
Og for at færre skal oppleve å miste sine til denne sykdommen.
