Gaza.

 

 

 

Denne nyheten gjorde virkelig noe med meg,

vi er ikke blinde, vi vet hva som skjer i verden.

Men av og til kan det bli for mye.

*

 

En mor blir drept i et bombeangrep, og babyen hun har i magen, blir tatt ut med keisersnitt.

Jenten overlever, men blir født uten foreldre.

*

Skal dette virkelig bli det nye normale?

Skal vi latt dette skje uten å at protesterer?

Skal flere og flere barn måtte leve med store hull i slektstreet sitt?

*

Hva kan vi gjøre?

Hvordan kan vi hjelpe?

Har min stemme noe å si?

*

Si nei til at flere barn må vokse opp som Rouh, uten mammaen og pappaen en sin.

Si nei til at flere familier brått mister sine kjære.

*

Si ja til å få slutt på krig og urettferdighet.

 

B

 

 

Kilde:

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/JbW8P4/ufoedt-jente-reddet-ved-keisersnitt-da-moren-ble-drept-i-gaza

 

 

 

Seksti kilometer.

 

 

Det er blitt vanskeligere å komme seg ut.

*

Jeg blir heller værende inne.

Det skal mye til for at jeg kommer meg over dørstokken.

*

Jeg gjør det om jeg må.

Om det er noe jeg har gått tom for hjemme.

Spesielt om jeg holde på å gå tom for kattesand til pusene eller våtfor.

*

Jeg skulle liksom gå 60 km for MS i april.

*

Jeg har ennå tid, men jeg har ikke vært like flink som jeg var sist jeg gjorde det.

Da skulle jeg få det til.

*

Jeg fokuserte på at dette skulle jeg gjøre for noen andre, om ikke det var nok motivasjon å gjøre det for meg selv.

Ikke at jeg har den sykdommen, men når jeg sier meg selv, så i den mening at jeg gjorde det for at jeg skulle ha en grunn til å komme meg ut.

*

Kanskje jeg får det til om jeg gjør en god innsats kommende uke?

Ja, jeg får tvinge meg selv litt.

Jeg må kunne klare det.

 

B

 

 

400.

 

 

Jeg har frem til i dag lagt ut fire hundre innlegg, her på bloggen min.

*

For mange vil dette kanskje ikke være så mye, men for meg virker det som om jeg har skrevet en hel bok.

*

Fire hundre poster, med hva?

Det kan man undre litt på.

*

Ikke rart jeg av og til tenker at jeg repeter meg selv, man må jo nesten det etter så mange innlegg.

*

Håper ikke dem som har fulgt meg siden starten er blitt lei.

For jeg skal nok klare å skvise ut fire hundre til, hihi.

*

Og hvem vet, kanskje jeg blir her til jeg er 80.

*

Lurer på hva jeg vil skrive om da, kanskje jeg blir å se ute på balkongen, med en datamaskin på fanget med bokstavene i størrelse GIGANTISK og brillene langt ut på nesetippen.

*

Med ett halvferdig strikketøy på sofaen, en krukke karameller på stuebordet og en liten koloni katter…

Der har du meg anno 2075 sånn sirkus.

 

B

 

 

Bøker.

 

 

 

 

Ingenting er som å lese en god bok.

Eller lytte på en.

*

Da kan du jo gjøre noe annet samtidig.

Tegne, strikke, hekle eller noe annet ,som må/bør gjøres.

Da blir det jo mindre KJEDELIG.

*

For å lytte til en bok, må jeg gjøre på noe.

*

For om ikke, så sovner jeg, uansett hvor interessant boken måtte være.

Fantasien setter ingen stopper og det er som at jeg blir vugget i søvn og hjernen vil forsette historien med sin egen vri, der.

*

Jeg leser gjerne fra fysiske bøker istedet, da må jeg konsentrere meg.

Holde fast ved noe.

Og blir jeg sliten av å lese, så legger jeg den fra meg og gjør heller noe annet.

*

For nei, jeg er ikke en slik som kan lese ferdig en hel bok på en kveld.

Det er mange grunner til det.

*

Noen mer personlige enn andre.

Men blir jeg lei, da må jeg ha pauser.

*

De siste årene har jeg lest mange bøker, noen av dem har vært litt tungvinte og andre har jeg likt så godt at jeg har tenkt dette må være min favoritt bok.

*

Tidligere har jeg aldri kunnet si det.

Jeg har aldri sittet igjen med den følelsen av at denne boken var skitt god.

My favorite.

*

Men de siste årene har jeg altså funnet ett par gode kandidater.

Noen har jeg synes var artig komponert, og en og annen har jeg bare sittet igjen med at er en feel good bok.

*

Det gjenstår å se om den ene eller de to jeg har synes var supre til nå, forblir mine favoritter.

 

B

 

 

 

Svane søker svane.

 

 

 

Leste for litt om en svane som lørdag kveld landet like ved Nygård i Bergen og nektet å flytte på seg.

*

Hva hadde skjedd?

*

Den hadde mistet sin make og var nok på leit etter ham.

*

Folk som så den forsøkte å få den til å flytte på seg da den rett og slett lå seg ned midt i veien.

*

I feel you little Swan. Hihi.

*

Neida, men fra spøk til alvor.

Mange mente den burde fanges og slippes ut i et annet område der det ikke var så trafikkert.

Og der finne seg en ny make.

Men den som vet litt om dyr, og svaner, vet også at svaner finner seg en make og forblir ved dens side til livets slutt.

*

Om dette bare kunne gjelde mennesker også, så hadde livet vært så mye enklere.

*

Nå er den blitt tatt hånd om av svane-hjelpen.

Og blitt sluppet fri i et område hvor det ferdes flere av samme sort.

*

Da krysser jeg både fingre og tær for at denne svanen finner the love of her life igjen 💕.

 

B

 

 

 

Kjedelig.

 

 

 

Det har ikke kommet så mye fra meg denne uken.

*

Det har i grunnen ikke vært så mye å dele.

Jeg har holdt på med mitt, men av og til kjennes det ut som om det samme oppgulpet kommer opp og ut på denne bloggen.

*

Jeg holder meg til mine hverdager, og i ny og ne noe som opptar meg av det som kommer frem i media.

*

Jeg er enkel av meg.

*

Jeg har mye tanker, som av og til kan være nyttig og få ned på papiret, andre ganger ikke.

*

Nå for tiden er det mest pusene mine, jeg blir mer og mer overbevist om at dem kom inn i livet mitt  på akkurat det perfekte tidspunktet.

*

At jeg noensinne var usikker på å adoptere dem, kan jeg med hånden på hjertet si var helt dust i fra min side.

*

Men så ville jeg være sikker på at jeg skulle kunne ta vare på dem.

Jeg har sett så mange små som kommer i retur, som uler etter å bli hentet av det dem trodde var familien sin.

Og det gjør vondt, jeg ville ikke utsette dem for det.

*

At jeg valgte å kalle dem mine, er noe av det fineste jeg har gjort.

På mange måter valgte dem meg, ved å krype inn i hjerteroten min og forbli der.

 

B

 

 

Eksplosjon.

 

 

 

Nå bobler det snart over.

*

Jeg sitter med så mye jeg vil si.

Men så kommer tankene, filtrene som holder det tilbake.

*

Familien.

Folk som kjenner meg.

Folk som vet hvem jeg er og dem som tror dem vet.

Ukjente.

Han.

*

Nå bobler det snart over.

Og da,

er det ingen vei tilbake.

 

 

B

 

 

 

 

PS.

 

 

Jeg som sikkert mange andre, har fått med seg at man vil sette ned karakter-kravene til sykepleien.

*

Det kan nok være til glede for mange som ønsker seg inn på studiet.

Men ikke så gledelig for andre, uansett hva årsaken bak måtte være.

*

Selv var jeg innom studiet, og når jeg sier det, så var jeg på en måte det.

Jeg holdt ut nesten hele første semesteret.

*

Jeg var selvfølgelig stolt over å ha kommet inn, men det jeg kan si er at det ikke var de videre karantene som stod for valget mitt til å droppe ut senere.

*

Hadde jeg virkelig ønsket det og hatt den mentale styrken til det, så hadde jeg nok vært ferdig utdannet sykepleier den dag i dag.

Men for meg var det psyken som ikke strakk til.

*

Det ble for mye for meg å skulle leke pasient, latt medstudenter pusse tennene mine og vaske meg.

*

Det var ingenting som het personal space på det studiet.

Og det er vel en slags prøve for hvordan den virkelige arbeidsdagen din som sykepleier blir.

Bare at rollene er motsatt.

Men situasjonene like pinlig.

*

Så samme hva karakter-boken din viser, om man ikke er mentalt der, så betyr karakterene veldig lite.

 

B

 

 

 

Optimisme.

 

 

 

Jeg tror jeg kan anse meg selv som en optimist, helt til det motsatte blir bevist.

*

Jeg har alltid vært det, jeg setter pris på små gleder.

*

Men det betyr ikke at jeg ikke blir tung innimellom.

At selv om hodet sier dette klarer jeg, så sier kroppen dette orker jeg ikke.

*

Når jeg er med andre så er jeg som oftest glad, ler og spøker, men likeså kan jeg trenge å være for meg selv.

*

Og det er ok det, på mange måter, bra.

For jeg klarer å gjøre ting på egenhånd, det var litt vanskeligere før.

Jeg trekker meg ikke unna, eller får ikke gjort det jeg bør, fordi jeg må gjøre noe alene.

Faktisk så er det like greit, man slipper å ta så mye hensyn.

*

I motsetning til en som må være med andre, eller ikke klarer å gjøre ting selv.

Jeg forsøker alene, og går det ikke. Så forsøker jeg igjen.

Blir det umulig, så ber jeg om hjelp.

 

B

 

 

Tomhet.

 

 

Jeg kjenner meg tom.

*

Har ikke villet gå i dybden av det jeg har vært gjennom det siste halvåret for det er vondt.

Det er nytt for meg.

Ikke å ha det tungt, men akkurat denne erfaringen.

Jeg trodde aldri jeg skulle befinne meg i denne posisjonen.

*

Og hva gjør man når man kjenner på tomhet? Man forsøker å fylle det, med noe annet.

Ting som ikke gjør det bedre, men tyngre.

*

Uvaner av noe slag.

*

For man vil ha den følelsen bort.

Den som gjør at det koster litt ekstra å ta ett dypt åndedrag.

Det som gjør at alt blir litt vanskeligere enn det trenger.

Den følelsen.

 

B