Da jeg var tretten/fjorten, hadde jeg såvidt epost og den ble laget i forbindelse med en oppgave jeg skulle gjøre og søsteren min som sendte meg masse info via mail.
*
Den eposten bruker jeg den dag i dag.
*
Tenk om jeg skulle hatt Snapchat eller Instagram, jeg tror jeg hadde dauet.
Jeg gikk sikkert glipp av mye, og var ikke en vanlig ungdom i den forstand at jeg hengte med andre utenfor skolen.
Så å skulle fått det svart på hvitt gjennom stories og bilder hadde kanskje gjort det tydeligere.
*
Det er også lettere å være sleip gjennom some, skrive kjipe ting på dms eller rett og slett mobbe på stories.
*
Det er nesten som at jeg har levd under mottoet det jeg ikke vet har jeg ikke vondt av.
*
Selvsagt kan dette også skje offentlig, folk kan hviske, stenge folk ute og være dritt i det åpne.
Men som oftest er mobbere store i kjeften og ikke mer en det.
Dermed er det trygt og skjule seg bak ett brukernavn og holde på å trolle.
Ene pusen min skulle til dyrlegen i går og trekke en tann og ta noen røntgenbilder.
*
I og med han er Dyrebeskyttelsen katt og har bodd ett par år på gaten og har noe som kan minne om astma, så er risikoene man tar litt høyere en med en pus som er født og oppvokst med mennesker.
*
Dette har jeg vært veldig klar over og det har gått å surret oppi hodet mitt, så mye at jeg har gått rundt og hatt angst og svettet meg i hjel i over en uke.
Eksakt ni dager.
*
Ni laaange dager.
*
Atpåtil har jeg plaget pus meg å gi han væske hele tiden, da han ikke har vært flink til å drikke en stund.
Jeg har også blandet og laget til noe flytende så han får i seg mat.
Og det har ikke falt i smak alt.
*
Men nå er det altså gjort, røntgenbildene av mage og tenner så fine ut.
Blodprøvene også.
*
Det ble trekk av tre tenner til slutt, en var løs (som var den planlagte trekkingen), en var knekt og den tredje fikk jeg ikke helt med meg hvorfor ble trekt.
*
Da er jo det ganske obvious hvorfor pus ikke har villet spise noe særlig og drikke har sikkert gitt frysninger det da.
Jeg husker en i gruppeterapi hadde tanker om å ikke ville være mer.
*
Resten av oss ble bedt om å se det for oss.
*
Jeg reagerte med å syntes det ble feil.
*
Personen satt der med oss, foreløpig var det bare tanker.
* *
Det var en av lederne som ba oss gjøre dette, dette som denne personen ville gjøre.
Ikke selve akten, men se for oss om det hadde blitt utført.
*
Nå skal ikke jeg fortelle noen hvordan dem skal gjennomføre behandling, for jeg sitter ikke med den kompetansen.
Men å skulle se for seg at en som du har sett hver mandag i kanskje ett år, plutselig ikke være der lenger bare for å gjøre det, blir for sårt for min del.
*
Kanskje det var derfor vi ble spurt om det, fordi det ikke handler om meg.
Kanskje var det for å vise personen som ønsket å ende livet at det ville bli vondt for dem rundt h*n, om h*n faktisk gjorde det.
*
Det kan nok være en av grunnene, å sette fokus på andre og ikke kun seg selv.
*
Både for min del og for personen som hadde disse tankene.
* * *
Det gir faktisk litt mer mening.
Så klart har enkelte enklere for å sette seg inn i andres situasjon.
*
For meg ble det vondt, andre i den samme gruppen kan kanskje ha slitt med å sette seg inn i det scenarioet.
*
Konklusjonen her blir at jeg har vært for selvsentrert.
Jeg har sett min posisjon, ikke dem andres og ikke den det gjaldt.
Å velge å skulle ende livet sitt, er noe veldig få kan sette seg inn i og færre som kan forstå det.
*
At alt kan bli så mørkt og at man ikke ser lyset i enden av tunnelen er så trist.
*
At ikke familien er nok til å velge å ville bli her, er noe jeg ikke kan fatte.
* *
En jeg hadde ett fag sammen med på videregående, tok dette valget.
*
Jeg fikk det ikke med meg før året etter.
*
For meg var det så utenkelig.
Personen virket alltid så glad, i ett tulle-humør og alltid så inkluderende.
*
En som mange var glad i, som var ett høydepunkt i en vennegjeng og som ikke hadde grunn til ikke ville være her mer.
*
En som var student, hadde samboer og hund.
*
Likevel valgte personen ett kort liv.
* * *
Jeg delte rom med vedkommende på en studietur.
*
Vi pratet sammen en kveld, h*n sa at h*n syntes mennesker som ikke sa noe eller gjorde så stort ut av seg virket interessante.
*
En morgen kom h*n opp til meg etter at resten av reisefølget hadde spist frokost på hotellets restaurant.
H*n hadde med croissanter til meg.
*
En kveld vandret vi langs gatene for h*n hadde så lyst på crepes eller pannekaker som det heter på norsk.
*
Vi fant aldri den lille kiosken h*n mente h*n hadde sett dem solgte slike tidligere på dagen.
*
H*n dro hjem to dager før resten av oss andre, h*n skrev sms til meg og håpet h*n ikke hadde bråkt for mye på morgenen og sa det var koselig å dele rom med meg.
*
Jeg traff personen ett par ganger etter videregående, en gang på bussen, en gang da vi treftes for å besøke en av lærerne på gamle skolen vår og en gang i forbifarten da jeg var ute å handlet med søsteren min, mamma og niesen min.
*
På skole avslutningen i tredje klasse, skulle de som kunne, gå jente-gutt, frem til scenen.
*
En fyr spurte om vi skulle gå i lag.
Da han forsvant for å spille piano, i det vi skulle marsjere, ble jeg stående alene.
Personen fra turen, sa jeg kunne gå med h*n, da jeg gikk mot enden av køen for å stille meg der.
*
Igjen ble jeg inkludert.
* * * *
Jeg sitter igjen med bare fine ting å si om dette mennesket.
Utenpå var det ingenting som tilsa at h*n hadde vondt eller sleit med å ville leve.
*
Dem som kjente personen bedre enn meg, har jeg den senere tid forstått visste at h*n hadde slitt lenge.
*
Det må være helt grusomt å tenkte over alt som kunne vært gjort og som sikkert ble gjort for dette mennesket, men som ikke strakk til.
Leste forleden i en artikkel på nett, at det visstnok har oppstått neseblødning hos mange der prinsesse Ingrid Alexandra i militæret.
*
Hvorfor det gjøres så stort nummer av dette kan man bare undre seg.
*
Enten så har noen slengt med leppen ang. ste-storebroren hennes og hun gitt dem en på trynet en etter en, ellers så foregår det noe muffens og alle har begynt å sniffe hva enn det er som har blitt solgt i Skaugum, der prinsessens familie bor.
*
Er det dette tabloidene tror?
*
Kanskje er det snakk om bare ett par stykker, som har blitt rammet, men så gjør skribenter alt for å trekke interesse i deres retning og skriver gjerne 200 istedet.
*
Det ble nevnt at det kunne handle om presset og alt dem må gjennom disse ungdommene.
Eller tørt klima.
*
Men alvorligtalt, er dette en vanlig greie, også blåses det bare opp fordi Ingrid er der?
Håper man at folk legger sammen to plus to og lager sin helt egen spinnville historie?
