Nå vet jeg ikke hvor gammel/ung dere som leser bloggen min er.
Men siden 2000 tallet er/var så inn i bildet, i det siste er det kanskje enkelte som har tatt en titt i arkivet for filmer og serier som var på den tiden.
Usj, jeg høres urgammel ut.
To filmer jeg fikk med meg. Når de kom ut.
Var “The prinsess diaries” og “Freaky friday”.
Jeg var jo nesten hun Mia, før hun fikk denne transformasjonen. Og hvem drømte ikke om å få vite at en eller annen i slekten var kongelig og plutselig lever man i luksus som prinsesse?
Og “Freaky friday” husker jeg at eldste søsteren min brente på CD da hun studerte i stavanger og tok med seg hjem så vi kunne se den sammen.
Nå er det slik at planene ligger klare for å lage en tredje film av “prinsesse på prøve” (aka. The prinsess diaries) og Jamie Lee Curtis, som spiller moren til Lindsey Lohan i filmen “Freaky friday” har uttalt at hun er veldig interessert i å lage en oppfølger.
Da får vi bare krysse fingre og tær og håpe at det blir noe av, dere.
Oppført seg skikkelig har de ikke gjort og mange av innbyggerne er ikke fornøyde. Brutte regler, som røyking og drikking ved bassenget, er bare noen av tingene enkelte har klaget på.
Hva gjør man ikke for publisitet? Eller for å få noe gratis?
Men herlighet, det går da an å gjøre det på en ok måte? Hva med å være litt “clasy” tenker nå jeg. Som jeg antar var tanken bak avtalen med influenseren.
Men når har Sophie vært kjent for å være akkurat det? Never.
Etter jeg leste hennes første bok, syntes jeg litt synd på henne. Men så har hun liksom ikke gjort så mye annet for at jeg skal kunne klare å fortsette å ha dette synet, eller gi henne ros.
Andre boken hun kom ut med, var bare litt for “jente søker bekreftelse hos eldre fyr, som ikke er interessert”.
Nå har jeg ikke lest den tredje, men den tid den sorg.
Når det kommer til svar fra hendelsen jeg nevner innledningsvis så har ikke Sophie selv sagt noe.
Norah Haukland, derimot en av dem som var tilstede, postet på sin Instagram at det ikke var deres mening å “tråkke på noen”.
Jeg leste ferdig boken “la meg være”. Den var utrolig spennende mot slutten. Mye dukket opp som jeg ikke så komme og de ulike individene/ rollene var inviklete og interresante.
Det er en thriller type bok. Litt mystisk og fin.
Man treffer på Anne som mister foreldrene sine, med noen få måneders mellomrom, til selvmord. Sammen med kjæresten Mark (som er psykolog) får hun en datter. Og dem bor i huset der Anne vokste opp, med familiens hund Rita.
Ett år etter morens død, dukker det opp et kort, som antyder at ting ikke er helt som først antatt og når familien på tre mottar en død kanin på trappen utenfor huset og en murstein med en beskjed på, blir kastet inn soveromsvinduet deres, bestemmer paret seg for å kontakte politiet.
Ettersom saken er henlagt, ber Anne om at den skal bli tatt opp igjen og ansvaret for dette er det en pensjonert politimann som tar, da han ser hvor fortvillet Anne er, som mener foreldrene er blitt drept.
Torsdagen er over for de fleste av oss, og her er jeg.
I dag var jeg ute på dyrenes hus. Jeg skulle være på vakt med to andre. En jeg kjenner fra før og en ny. Jeg stelte, gjorde rent og gav kattene mat på det vi kaller “hovedrommet”.
Alt gikk fint, men en av pusene som var i bur, hadde gjort fra seg utenfor dokassen og hadde i tillegg bløt besj. Jeg brak meg, når jeg skulle tørke det bort.
I tillegg bestemte en av kattene seg for å stupe kråke ned i en av vannskålene og gjorde at golvet ble skikkelig vått. Akkurat da jeg var ferdig på rommet! Tørket opp og gikk videre til “loftet”.
Der var det to stk redde puser og etter litt, kom der to til, som hadde vært til sjekk hos dyrlegen.
Så bar det bort på isolatet. Der tre kosetroll ventet på meg. Disse fikk salve av ulikt slag, stell og mat.
*
Alt i alt var det en veldig grei dag. Jeg dro avgårde for å ta bussen til senteret, handle inn mat til helgen og deretter hjem.
Vel hjemme brukte jeg tiden til å lese litt. Men det koseligste var vel rosen jeg fikk for arbeidet jeg gjør for dyrebeskyttelsen. Jeg la ut rapport, etter jeg hadde vært der og fikk fine tilbakemeldinger. Det gledet, dem hadde for all del ikke trengt å si noe. Så jeg tar det til meg og velger å bruke det videre til å styrke selvfølelsen.
Jeg klarte å komme meg tidsnok ut av sengen, og avgårde til avtalen min med individual behandler. Til tross for at jeg våknet en haug med ganger i løpet av natten.
Tirsdagen min ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg sov lengre og sto opp senere.
Jeg lekte litt med tanken om å gå ut å løpe, rydde i leiligheten litt og hvile.
Men livet hadde andre planer. Jeg sov lengre og sto opp senere. Jeg tok en dusj og fikk i meg noe mat. Ikke sunn mat, men likevel mat.
Jeg spilte “Crazy hospital”, som er veldig gøy og tar litt tid. Ettersom det er både spennende og utfordrende.
Deretter sovnet jeg på sofaen, det var kaldt og jeg hadde satt på ovnen. Samtidig som jeg hadde spennings-hodepine. Så kroppen gikk i hvilemodus.
Jeg hørte så på en podcast. Av Colleen Ballinger og hennes ektemann Erik Stocklin.
Så ringte kjæresten, vi pratet om løst og fast. Han var sliten. Jeg forstår den, han har ikke mulighetene som jeg har. Som det å ikke arbeide fordi han ikke orker eller ikke klarer det. Han har fast jobb og jeg har mine aktiviteter som jeg har satt meg, fordi jeg med tiden har forstått at jeg ikke klarer å holde på som andre. Som min bedre halvdel.
Men jeg liker å se til at han har det bra. Spør om dagen hans, hva han spiste til middag og om ting gikk greit. Han spør selvsagt om min dag også. Spesielt om han ikke har hørt så mye fra meg i løpet av dagen eller han har veldig opptatt.
Jeg vet også at ikke alt kan prates om. Så da blir jeg heller stille og latt ham sovne. For bare det å ha noen ved sin side, gjør underverker.
Så slik ble min dag. Lite innholdsrik, men likevel en dag.
Mandagen fikk en brå start for seg. Jeg utsatte det å stå opp og så måtte jeg løpe til bussen, som jeg såg kjørte i fra meg.
Så bar det å vente på neste som kom ca. 30 min senere.
Vel fremme til behandling, kom jeg akkurat til når det var min tur, da man skulle melde om tema. Jeg hadde forberedt meg litt til å måtte prate om noe. Men så ble jeg sendt først ut i ilden. Det var kjipt. Så da var det å dele. Lette på trykket som har vært i det siste. Si hva jeg har kjent og tenkt.
Det var overveldende. Tårene rant de. Foran 1/2 parten som jeg ikke kjenner så godt.
Jeg fikk tilbakemeldinger, tanker og spørsmål.
Folk som kjente seg igjen.
Det var litt godt å få pratet om saker, jeg har følt jeg ikke har noen jeg kan dele det med. Å se at det ikke er småplukk. Men “real shit”.
*
Derfra dro jeg å handlet inn noe brød og toalettpapir som jeg hadde gått tom for. Jeg stakk også innom h&m og var vitne til at et menneske ble sur på kassa damen der.
Alarmen hadde visst gått da hun skulle ut, så hun i butikken måtte se gjennom posene hennes. I telefonen snakket hun dritt om personen til en annen, alt fra at det var så lite bemanning og det tok evigheter for henne å få posene sine også skal hun ut og så går alarmen.
Jeg syns det var bedritent gjort av henne, om hun vet det er lite folk så ha nå litt tolmodighet. Her har noen forsøkt å hjelpe deg og gjøre ting fort, da har vel ikke hun skyld i at hun glemmer å ta bort en alarm. Spesielt ikke hvis hun har sett på hele deg at du er utolmodig.
Da det var min tur sa jeg “ha en fin dag”. Fordi jeg rett og slett var blitt møtt med så mye godhet, når jeg delte mitt (i gruppen) at jeg kjente jeg ønsket å gi noe videre da jeg så kassadame bli behandlet så dårlig. Jeg hadde rett og slett overskudd. Selv om jeg var sliten og ikke hadde fått i meg noe mat, og var på randen til å besvime.
Jeg er en person av få ord og sier ofte “takk det samme, eller i lige så” når jeg blir sagt ha en fin dag i kassen. Hun sa ikke det nå, men såpass klarte jeg å klatre ut av mitt eget skall og si, når jeg så hun kanskje trengte det.
*
Deretter tok jeg bussen til mamma og de, og spiste middag. Hun hadde spurt om jeg kunne handle melk for henne og jeg kjøpte like godt noe sjokolade til henne, som jeg vet hun liker til kaffen.
Vi fikk pratet litt sammen, så skulle hun videre til bønnegruppe. Jeg tok bussen hjem.
*
Nå sitter jeg her da. Måtte bare dele.
*
Det er rart det der, at har man det vel selv, så er det også lettere å være snill mot andre.
