Var et rent mareritt.
Det var som at noen trykket på en bryter og jeg ble skikkelige lei meg.
Var skuffet over meg selv.
Alt var bare sårt og vondt.
Alt var sort.
Jeg klarte ingenting.
Jeg var så inne i det mørke, at ikke noe hjalp.
Jeg var umulig å hjelpe.
Jeg bare gråt.
B
Ligger i sengen.
Frustrert.
Jeg vil så mye og kjenner jeg ikke får noe til.
Der er en slik dag i dag.
Vil klage og syte.
Der er lov.
Er det ikke?
B
Så kaldt det er.
Jeg sitter ute.
Himmelen er blå og det er lite skyer.
Bølgene skvulper.
Vinden kjennes på kroppen.
Måker lager lyder.
Langt borte høres biler som kjører forbi.
B
Da har jeg fått min første dose.
Jeg har tenkt mye. I forhold til det å skulle ta vaksine. Å tenke at jeg er den eneste, ville være meget idiotisk.
Jeg har klart meg fint uten. Så hvorfor skulle jeg ville ta den?. Forskningen på dem er ikke all verdens. Og det kryr av rykter av dem på nett.
Hva med senvirkninger?
Jeg har virkelig gått inn i en virvel av mye bullsh*t og fakta i mitt søken på svar, til jeg registrerte meg for å ta den og fikk time forrige tirsdag.
Slik var min opplevelse:
Jeg dukket opp, med maske på og legitimasjon.
Fikk vite hvilken de tok den dagen og satt meg ned på en stol i en gymsal, blant ihvertfall 50 andre.
Så dukket en eldre dame opp. Spurte om det var første eller andre dose jeg skulle ta og jeg var rask med å presisere at jeg var venstrehendt.
Jeg fikk dermed vaksinen i høyre arm.
Alt gikk fint. Etter ca. 6 timer, startet marerittet for meg.
Vond arm, muskelsmerter, feber, tung pust, vond kjeve, verk i ører og hodepine.
Jeg sov lite og dårlig den natten.
Neste dag fortsatte plagene.
Tredje dag, var jeg på bedrings vei.
Nå nesten en uke senere vil jeg si jeg har det bra.
Jeg håper at ved å dele min erfaring, kan jeg hjelpe deg som er usikker og lurer på hva du går til og hva du har i vente.
Noen sier at de kun har hatt litt vondt i armen og det var alt.
Men slik er det ikke for alle.
Om du er usikker på om du skal ta vaksine, så forstår jeg deg sykt godt.
Om du er redd for hvordan det hele foregår, så frykt ikke. Du er i gode hender.
Om du kun erfarer vond arm, så “good for you”.
Om om du føler deg helt elendig, så har jeg opplevd det samme og det er snart over.
Du er ikke alene.
Faktisk så er vi, hele kloden, sammen om dette.
B
Jeg tok min første lange sykkeltur (på lenge) for ca. 2 uker siden.
Hvordan gikk det?
Helt ræva.
Jeg kom meg frem og tilbake, men det var tungt. Beina gjorde vondt. Jeg måtte stoppe opp ett par ganger og jeg kjønte virkelig ikke hva som gjorde det så vanskelig.
Husker jeg syklet fort som flint når jeg var mindre.
Det var pinlig.
For en uke siden tok jeg meg enda en tur. Denne gangen gikk det mye bedre. Jeg holdt ut i lengre omganger og beina gjorde ikke like vondt.
Hva som gjorde dette, aner jeg ikke.
Jeg var i et annet “mindset”, hadde med noe godt å drikke og hadde sørget for å be kjæresten om å ta meg i mot dersom jeg kom mørbanket tilbake. Noe han sa han skulle 🙂 🙂 .
Greien er at jeg lot meg ikke skremme av den dårlige første gangen. Jeg gikk ut på tur likevel.
Noen ganger kan det være tungt i begi seg ut på noe man har erfart ikke gikk så bra. Man har ofte den tankegangen at man er dømt til å feiles.
Men hva om man heller tenker, ja det gikk dårlig sist, men hvem sier at det ikke kan gå bra nå?
Det er noe jeg har lært i behandling.
Ja, ting har vært slik, men det betyr ikke at det må være slik for alltid.
Tygg litt på den.
B
Alle, tror jeg har en og annen ting de er redd for. Det kan være noe så vanlig som å ha frykt for edderkopper til det mer ekstreme som det å være redd for å gå ut.
Jeg kan ikke si jeg er redd så veldig mye. Men jeg er meg bevisst at jeg ikke kan være en “people pleaser“. Det samsvarer med en redsel for å skuffe andre. Jeg ble dessverre ikke klar over dette før den senere tid.
Jeg er på den annen side blitt redd en del situasjoner. Noe jeg dermed unngår. Det er ikke sundt i lengden, jeg vet det.
Derfor går jeg i behandling for dette.
Noe jeg ikke er veldig stolt over er frykten til familien og alt det innebærer. Man skal jo ikke være det. Ofte er familien den man lettest forholder seg til. Men jeg er redd deres meninger, deres kritikk og det at jeg har null kontroll over det som kan skje i samvær med dem.
Jeg håper og tror dette vil ordne seg.
B
Q: Hva frykter du?
A: @89bella (Twitter)
Jeg vil ut. Har lenge kjent på en trang til å reise bort. Ikke nødvendigvis bare pga. Corona, jeg har villet rømme bort fra sommeren.
Sommeren? Ja, den varme hete sommeren. Ikke misforstå, jeg liker de lange dagene. Solen som går ned sent og titter opp igjen, innen noen få timer.
Det gjør det lettere å stå opp, for det b- mennesket jeg er. Men varmen, den kan gjøre det noe vanskelig for meg. Kroppen min har vansker med å kontrollere temperaturen, I stedet for å regulere den slik at jeg ikke overopphetes, så blir den værende.
Pannen blir varm, jeg kjenner meg uggen og kvalm. Den legger seg som et teppe rundt meg og slipper ikke taket før på kvelden.
Jeg har forsøkt å få i meg nok væske, og åpner vinduene, slik at “frisk” luft trenger inn der jeg bor. Men det hjelper lite.
Nå skal jeg ikke skylde på varmegradene alene, men jeg vil bort til andre strøk og andre mennesker.
Sist sommer var en tøff tid. Jeg var mye alene. Jeg i var i startfasen av det å bo alene. Og mye gikk galt.
Jeg var deprimert, skikkelig deprimert.
Alt opplevdes nytt og jeg gikk rundt å kjente meg som en plagiat, noe på liksom.
Hvem var det jeg trodde jeg var? Voksen? Selvstendig?
Covid-19 gjorde ikke det noe lettere.
Karantene. Masker. Antibac.
Antall smittede. Antall innlagt. Antall døde.
B
Er det en app jeg virkelig misliker er det Instagram. Jeg bruker den plattformen for min egen del og ingen andre.
Jeg legger ut bilder for å ha noe å se tilbake på, og jeg er rimelig treg på å oppdatere.
Jeg får ingen god følelse av det, det å sitte a se på hvor fantastisk “alle” ser ut til å ha det.
Jeg føler meg skikkelig dritt etterpå.
De få gangene jeg kjenner munnvikene peke oppover, er når jeg ser søte dyr eller en tegneserie som jeg kan kjenne meg så godt igjen i.
Ellers er det storsett bare frustrasjon.
B
Ting, hendelser, lukter, lyder osv. som kan utløse en reaksjon. Enten pga. traume eller tidligere erfaringer.
Jeg har alltid hørt folk nevne dem. Men ikke helt hatt dem selv, eller hatt dem uten å være det bevisst.
Forleden opplevde jeg det.
Jeg og kjæresten så på en tv serie sammen, som vi pleier de dagene begge kan.
Han sier noe. Og jeg reagerer. Jeg blir lei meg. Jeg forsvinner fra FaceTime, han lurer på hva det er. Jeg føler meg ikke er bra, sier jeg.
Jeg kjenner på en tristhet. Tårene renner. Han blir oppgitt og lurer på hva som er gale.
Etter en stund vender jeg tilbake. Kan kan se at jeg har grått. Vi fortsetter å se på serien sammen. Først lurer jeg på om det han sa såret meg, men det han sa var jo bare “hva?”.
Jeg innser senere at det var måten han sa det på, som trigget noe i meg. Følelsen av å være i veien, plagsom. Det brakte frem en følelse jeg har kjent på mye gjennom årene.
Enten pga. andre.
Eller pga. meg selv.
Det var ikke det han sa, som trigget, men måten det ble sagt på.
Av og til vet man ikke hva som kan trigge, når det vil trigge, men det trigger.
Jeg fortalte kjæresten, hva som hadde skjedd, neste dag. Han beklaget. Men jeg sa det ikke var hans feil.
Han kan ikke ta skylden for andres verk.
Ikke jeg heller.
B
Å ta steget for å bo alene, for seg selv kan være vanskelig. Det er en naturlig del av det å være menneske, men også for det å være et levende vesen.
For en stund tilbake så jeg på et tvprogram at sjiraffer går ut i den ville verden når de er fire år. Da er de klar for å starte sitt liv på egenhånd og stifte familie. Slik er det ikke for oss mennesker. Vi venter gjerne til vi fyller atten. Noen før, for å gå på videregående og bo der, deretter studere og få seg jobb. På den annen side lærer sjiraffer å gå innen en time, samme dag som de blir født. Vi derimot lærer å gå, etter at vi har lært å åle oss frem noen måneder og så krabbe til vi ca. nærmer oss to års alderen.
På samme måte som vi skiller oss fra dyr, så er det ulikt oss imellom. Alle er ikke klare for å bo for seg selv når de er atten, noen blir værende hjemme hos foreldre imens de studerer.
Noen blir værende lenger.
Jeg flyttet for meg selv for snart ett år siden.
Og det har ikke vært lett. Det har vært sårt. Men jeg har også lært en del. Her er ti ting jeg har oppdaget:
B
