Onsdag, jeg var ute å løpte. Det ble akkurat mørkt når jeg var ferdig. Ikke mange på banen i dag, kun en kråke.
Så var det på tide å gå hjem. Lage seg middag og dusje.
Jeg får virkelig tenkt og fundert på ting, imens jeg løper. Denne gangen også latt noen tårer slippe taket. Ikke fordi jeg syns det var for hardt, men fordi livet av og til kjennes vanskelig.
Ellers brukte jeg tiden på å se film, det kjente jeg var godt. Å se noe, istedet for å vende blikket innover.
Låsen var lånt og jeg hadde ikke nøkkelen. Så derfor tok jeg å spaserte til personen som ville ha låsen tilbake for å få den låst av. Ikke spør meg hvorfor.
Etter å ha blitt totalt ignorert og ikke sagt et ord til, gikk jeg å hentet en pakke i posten. Og tok bussen hjem.
Heldigvis hadde sjefen spurt om jeg kunne komme innom dyrenes hus på fredag istedet for torsdag, så da fikk jeg vandre hjemme og ha det dårlig. Foretrekker det enn å kjenne du må prestere og ikke ha det godt.
Jeg var ikke i humør til å lage meg middag, det sto mellom å steke meg noen pannekaker eller varme opp popcorn. Og jeg valgte det sistnevnte.
I går var jeg ute på min ukentlige løpetur. Været har snudd i motsatt retning og dagene er blitt kaldere.
Jeg fullfører alltid, selv om jeg ikke tror jeg vil klare det. Kanskje jeg burde ta lærdom av det i andre områder i livet?.
Ting kan se vanskelige ut, men jeg må ihvertfall prøve. Jeg kan ikke gi opp med en gang og ville legge puten over hodet.
Men hvordan gjør man det når man så lenge har trodd at alt er umulig.
*
Det er ikke lett å gå for noe, når du hører folks stemmer som sier at du ikke skal eller bør gjøre det. For da kjennes det rett for deg, men du går rundt med dårlig samvittighet.
Jeg er sta. Og vil gjøre ting på min måte, men dette har det ikke vært rom for tidligere. Jeg har gitt meg hen og bare gjort som forventet.
Nå som eldre kjenner jeg på det å virkelig ville gjøre deg jeg vil. Og det kan ikke være like lurt alltid. Men noen ganger må vel være greit?.
Jeg lurer på om jeg hadde fått min vilje tidligere, hadde da hatt mindre trang for å gjøre opprør nå?.
Hvor irriterende er det ikke når noen sier NEI. Ut av det blå, uten å tenke over det NEI. Du får ikke lov. Du kan bare glemme det. NEI,NEI,NEI.
Fakkaten det er til å bli spreng sint av. Jeg kjenner jeg blir knall rød i ansiktet og at det er like før det kommer røyk ut av ørene på meg.
Slik hadde jeg det er øyeblikk på søndag. Jeg lot det gå i glemmeboken resten av dagen. Før det da opptok meg hele tirsdagen og i dag.
Men mest av alt kjenner jeg på en tristhet. Over å latt enkelte få såpass stor innflytelse på meg. At den bare kan si rett ut hva de mener og jeg kjenner jeg blir lammet på innsiden.
Hvorfor er jeg slik?
Hvorfor kan ikke jeg bare gi blaffen. Det er jo trossalt mitt liv. Ikke deres. De kan si hva f* dem vil, hvorfor skal det stoppe meg?
Første dagen etter helgen var jeg temmelig sliten. Og jeg var ikke den eneste, de fleste i gruppen så ut til å trenge en dose energi, for å være helt ærlig.
Jeg satt og ville bare at timen skulle ta slutt og det er faktisk den første gangen jeg kjenner på det. Jeg har tydeligvis brukt opp det sosiale batteriet mitt før uken startet. Og det lover ikke godt.
Jeg gikk en tur på senteret etterpå og deretter rett hjem.
Da var helgen over for denne gang. Jeg leste en plass at dagens fridager mer og mer kjennes som de 30 minuttene man fikk til å spise matpakken sin på skolen. Og jeg kan ikke si meg mer enig i det.
Lørdagen var fin, jeg gjorde ikke så mye annet enn å føle på ubehaget av å være kvinne. Da orker man ikke å gjøre så mye heller. På kvelden så vi på “House of the dragon”. Og jeg måtte legge meg tidligere enn vanlig da jeg skulle i konfirmasjon neste dag.
Søndagen startet tidlig. Jeg kastet meg i dusjen, ordnet meg sånn noenlunde og for ut døren med gave, dressjakke og medisin i hånden.
Så bar det bort i kirken for en fin gudstjeneste.
Synes presten i området der søsteren min og co bor, er veldig flink til å gjøre det han taler om gjenkjennbart og morsomt for dem som sitter i salen. Det var samme fyr som hadde gudstjeneste for min andre niese ved hennes konfirmasjon. Og samme mann som sto for dåp og giftemål ved en annen anledning. Så jeg prater av erfaring.
Til slutt var det besøk på bedehuset like ved. Der var det skikkelig fint pyntet og mat og selskapet var topp notch(?). Ingenting å utsette på med andre ord. Vi fikk sett masse koselige snutter av niesen min opp gjennom årene og det var til å bli rørt av. Tiden går fort dere!
Det ble tatt bilder i fin natur og det kom stadig to hester bort som ville ha kos og bli pratet til.
Jeg hadde det bra og jeg tror konfirmanten fikk en strålende dag hun også.
Ofte kan man ikke se hvor mange det er der før man har satt ut mat og vann. For da kommer dem frem fra diverse stativ og huler.
Det var ikke så mye å gjøre denne gangen, og det var bra. Jeg ble litt skremt sist da jeg var på mottaket. For der var det masse å gjøre og mye medisiner som skulle gies. Og jeg er ikke helt der, at jeg synes det er lett å ha ansvar for medisinering.
Ingen på stillerommet skulle ha medisiner. Men det var en veldig redd katt der, i bur. Som var brakt fra mottaket dit. Den lå seg oppi dokassen og forsøkte å gjøre seg usynlig.
Jeg fikk lurt den litt med en sånn katteleke, en stang med noe fjær på tuppen. Den var ikke interessert i å leke, men flytte seg gjorde den. Så da fikk jeg gjort rent. Alikevel hang det fast på baken hennes. Jeg spurte om noen kunne forsøke å få fjernet, det håper jeg har blitt gjort så hun slipper å gå rundt og lukte dårlig.
Kattene på isolatet hadde det fint. Som oftest er katter der om de f.eks. har fått ringorm. Da får dem medisin og påsmurt en form for mousse på stedet det er kommet sår/skorpe. For øyeblikket er det kun to stk der og begge er snart ferdig med behandling. Så de er nok ganske klar for å komme ut til de andre.