Rart, men også ok å ikke få en sjokk-start på uken. La jeg fort merke til.
Jeg sto opp, så til pus og fikk i meg frokost.
*
Så bar det ut. På banen. Jeg løpte.
*
Jeg tok ut bosset, tok meg en dusj og spiste deretter middag.
*
Da var klokken allerede rundt syv.
*
Så på “Good trouble”.
________________________________________________
I hodet;
Mamma har bursdag. Vi feiret henne som familie, på søndag. Da ble det bløtkake, rulle kake, kjeks og nonstop bl.a.
Det var koselig. Gav henne en gave, men ba hun åpne den på selve dagen. Slik at det ble litt feiring da og.
*
Har vært litt nedfor i dag, ikke med tanke på behandling, men fordi en av kattene hos Dyrebeskyttelsen, har fått leukemi.
Det har trigget noe i meg. Jeg forstår ikke hvorfor, hvorfor mennesker og dyr skal måtte få slike sykdommer.
*
Hunden min døde pga. sykdom og det var hjerteskjærende å se henne på slutten. Man vil så gjerne at dem skal slippe å ha det vondt og samtidig vil man ha dem hos seg så lenge som mulig. Man blir så utrolig glad i dem. Jeg kjenner det verker inni meg.
Lenge etter at vi mistet min firbente bestevenn, klarte jeg ikke å se på en hund uten å få en så ekstrem medfølelse for dem.
*
Nå som jeg er foster-mamma så, blir jeg engstelig for henne og vil henne kun det beste. Det blir også plutselig så nært når noen av pusene på huset blir syke eller dør.
Den ble som alltid grei. Bare at det nå ikke ble gitt noe nye time.
Jeg sørget for å be om en akutt-plan.
Det er så mye mer betryggende å gå ut av det hele med noe konkret, om det hele skulle gå skeis.
Men også noe litt foruroligende, for hvem vil vel tenke på worst case scenario?
*
Jeg trodde hele timen skulle gå på å lage den planen. Men vi fikk pratet litt om mitt løp.
Jeg har faktisk holdt ut lengre en terapeutene.
Og jeg er ikke flau i dag for å si det at jeg har vært i behandling i hele fire f*ings år. Ingen kan si jeg ikke har gjort en innsats ihvertfall.
Jeg har holdt ut så det holder.
Før det var det ett opphold på ett år, sånn sirkus i 2019. Og for det var jeg i en annen type behandling fra ca. 2014.
Skitt det er mye. Langt mer en fire år.
Men det er først nå at jeg kjenner jeg har fått noen ut av det.
Jeg har blitt presset ut i ulike tiltak for tidlig.
*
Tilbake til individual behandler timen, det var litt sårt. Jeg har gjort store fremskritt i løpet av det siste året.
Og terapeuten sa hun hadde lært mye av meg og at jeg har vært modig.
*
Så jeg har det å være stolt av. En av mine største frykter er å vandre gjennom livet og ikke gjøre noe som er viktig. Altså ikke legge noe igjen som bevis på at jeg har levd.
Så at jeg klarer å legge noe igjen hos noen, en erfaring, er ett lite skritt i riktig retning.
Jeg kom meg ut. Den eneste dagen i uken jeg har til å kunne bli værende inne. Men jeg var for mye inni hodet mitt, så dermed passet det bra å få litt annet å gjøre.
*
Jeg har tenkt en del på det at behandlingen for min del nå nærmer seg over.
Mennesker jeg har blitt kjent med og fått privilegiet å følge over langt tid, har vært i minnet og stadig nye navn dukker opp.
Har dem tatt det lett? Var det like tungt for dem? Er det bare å leve videre?
Skal jeg være hun som oppretter en side på face, for oss som har sluttet. Eller blir det teit?
Eller blir det å eksponere dem, for at dem har måttet få hjelp?
Også blir det enda en avslutning torsdag. Orker jeg det? Skal jeg be om å få det utsatt?
Eller skal jeg bare ta det i ett drag, denne uken, så slipper jeg å lide noe mer.
Hva skal jeg gjøre nå, hva vil jeg bruke tiden min på? Hvem skal jeg kunne fortelle om familie konfliktene mine til nå?
*
På kveldingen ble jeg spurt av mamma om å se gjennom et brev. Et meget langt brev. Det er et forsøk på å få den rette hjelpen for en av søsknene mine.
Og da er det klart at mye grums kommer frem, for hennes fortid er en del av min. Og det var ikke akkurat det jeg ville bruke tiden min på. Å skulle få inn med t-skje hvordan tiden vår var da.
Etter jeg hadde retter og omformulert teksten, var jeg tom, sliten og trøtt.
Så det tok ikke lange tiden før jeg gikk å la meg.
Jeg har vært vitne til at mange har sluttet eller ikke kommet tilbake.
Og selv om jeg har skrevet ned, på privaten, hvordan min avslutning var, så vet jeg ikke om jeg ønsker å dele det på dette tidspunktet.
Kort fortalt:
Det var sårt og fint på samme tid.
Jeg fikk bekreftet av dem andre at jeg virkelig har gjort en innsats, forandringer er sett og jeg er blitt flinkere til å sette meg selv først og latt min stemme bli hørt.
Jeg vil bli savnet, det vil bli rart.
Dem er stolt.
Jeg bryr meg om dem, derfor er det så vanskelig å ta farvel.
Jeg er tøff som lar meg selv kjenne på det.
Jeg ønsker av hele meg, at ting skal bli bedre for hvert enkelt av dem som jeg gikk og har gått i gruppe med.
Dem har på hver sin måte hjulpet meg. Med deres tilbakemeldinger, råd og kjipe ord.
Jeg har blitt presset og utfordret, både på godt og vondt.
Og jeg setter utrolig stor pris på det.
Resten av dagen ble veldig spesiell. Tankene mine gikk i at det blir rart å ikke skulle måtte møte opp til noe på mandagene fremover.
Rart å ikke skulle ha noe som drar meg ut i uken. Rart å ikke måtte gå til den delen av byen jeg bor i, for helt ærlig så hadde jeg ikke vært der så ofte om det ikke var pga. gruppen.
Jeg gikk rundt å kjente på en knute i brystet.
Og da bb ringte meg på kvelden, før han dro på fotballkamp, så ble jeg overveldet og tårene rant.
*
Jeg trengte at han passet på meg, jeg kjenner meg så alene uten gruppen min, sa jeg.
Vi var i lag en stund, han trøstet og sørget for at jeg visste at jeg har ham og pus.
Dette vil gå bra, sa han.
*
Begge trengte å være i lag, en liten stund, denne dagen.
Vi fyller opp hverandres batterier. Og det er den beste følelsen.
Jeg kjente meg lettere til sinns og det gjorde bb også.
*
Han innrømmet etterpå at han ikke hadde hatt noe lyst til å gå ut på banen. Så han takket for at jeg var der for ham. Slik at han klarte det likevel.
Jeg fikk oppleve en kort dag, da vi fikk ekstra hjelp. Jeg fikk tid til å se til de søte små, annet enn å bare stelle for dem.
Det ble klipp på frøken Bodin, som hadde fått seg noen heftige floker. Ca. Tre stk. Hun ble glad og fornøyd, kan godt forstå at dem kan ha lugget litt.
Jeg ser for meg at noen med en liten jente må få adoptere henne. En som kan stelle og børste henne. En som kan dulle og pynte henne med sløyfer.
For Bodin er en liten dukke. Med lysebrun lang pels.
Da tenker jeg hun hadde fått det som plommen i egget. Hun er så kosen, men som jeg har nevnt før, på hennes premisser. Når hun har fått nok, da går hun og vil være for seg selv.
Jeg håper hun får seg et hjem snart, selv om jeg vet jeg kommer til å savne henne veldig.
Men slik er det av og til, man kan ikke ta alle til seg. Da må man gjøre det nest beste, som er å finne en plass hvor hun kan bli sett og tatt vare på. For alltid.
Ellers var det å se til resten av flokken, å sørge for at dem fikk det dem skulle ha.
En av pusene på isolatet kom seg ut. Så da var det å hente ham inn igjen. Den luringen skulle så absolutt ut hele tiden, når han var på stillerommet og da den endelig fikk komme ut, bar det rett på karantene pga. ringorm.
Så da forsetter prosjektet hans på isolatet. Nemlig å komme seg ut derfra, også.
Noe måtte bli som til vanlig, jeg kunne lett ikke ha gått ut. Men denne uken startet alt annet enn jeg hadde tenkt. Så da ble det løping på meg.
*
Banen var veldig tom. Og det burde jeg forstått, vinterferie = aktivitetstilbud null, dermed ingen fotballtreninger, løping av ungdommer med trener etc.
*
Jeg spiste rå nudler til middag. Det er faktisk godt. Det brakte frem barndomsminner, fra da jeg pleide å bli med søsteren min å gjøre ærender for en eldre dame.
Da skulle posten hentes, ved bæres opp til andre etg., det skulle handles inn og når hun hadde hund, hunden luftes.
Da pleide vi å kjøpe nudler når vi var ferdig, og spiste dem rå som chips. Oljen gikk i bosset og krydderet lett drysset på. Ellers ble det temmelig spicy.
