Hva er det som gjør at vi drømmer rare drømmer?
Hvorfor drømmer vi ting som gjør oss redd?
Er det slik at de siste inntrykkene vi har før vi sovner er med på å forme det som kommer frem når vi sover?
Er det ting vi frykter?
*
Er det det vi går rundt å tenker på, men ikke utrykker?
Er det bare vår egne livlige fantasi?
*
Hva kan vi gjøre for å hindre slike drømmer?
Hva er det vi gjør som skaper dem?
*
Hva er det som gjør at en en fin drøm blir en fin drøm og ikke en skummel en?
B
Hva skal til for å bli lykkelig?
*
Skal man gjøre som man selv vil, eller skal man gå etter det som alle tilsynelatende krever av deg?
Skal man velge og vrake alt etter hva som presenteres for en, eller skal man seile sin egen vei?
*
Jeg har ikke svarene, mange har forsket og undersøkt.
Vil man noensinne finne svarene?
Eller er det opp til enhver å finne sin lykke?
*
Jeg vet bare at for min del, så varierer hva lykken er for hver dag.
En dag krever kroppen den ene tingen, en annen dag hjelper det lite.
En dag er jeg fornøyd med hvordan ting er, og en annen dag virker alt bare dumt.
En dag er det nok å bare ha stått opp, en annen dag må jeg ha kommet meg ut døren.
En dag er det det samme hva jeg gjør, en annen dag hjelper ingenting.
B
Da har jeg som for dem har pleid å lese hva jeg skriver, tatt en pause fra å skrive om hva jeg driver med.
Fokuset har vært på emner som interesserer meg eller som jeg undrer meg over.
Men vet ikke om det har falt i smak.
*
Det er ikke store endringer fra meg fra dag til dag og dermed tenkte jeg at jeg skulle bruke platformen som en kilde til mine tanker rundt diverse emner.
*
Hadde vært fint om du/dere som leser, gir meg et ord eller to i kommentarfeltet, om hvorfor du/dere har ønsket å følge meg.
Så retter jeg meg selvfølgelig tilbake inn på det sporet igjen.
B
Jeg spurte bb om man noensinne blir vant til å ikke ha noen lenger i livet sitt. Nei, sa han, man blir aldri vant til det, men men lærer å leve med det.
*
Det er skremmende å tenke på døden. Jeg vet iallefall at om jeg tenker på det for mye, så får jeg nærmest panikk. Og slik har det vært siden jeg kan huske.
Familien min bor for det meste på et annet kontinent, nærmere bestemt, sør Amerika, og når jeg har opplevd å miste noen så har det selvfølgelig vært tungt. Samtidig som det kommer litt på avstand.
Jeg husker min første begravelse var da jeg deltok i en til en jente i klassen til min bror.
Det var i forbindelse med tsunamien i Thailand.
*
Jeg har aldri vært på en, i forhold til min egen familie.
Jeg har mistet både farfar og mormor, men pga. avstanden så har jeg ikke hatt mulighet til å være med på deres begravelser.
Når det kommer til mormor sin, var mamma der nede, bestemor hadde vært syk en stund.
Når det kommer til farfar sin, var det en ulykke, pappa dro ned så fort han kunne.
*
Jeg vet også at det hele foregår på en litt annerledes måte, enn her i Norge. Så det hadde vært fint å kunne deltatt på det som kalles velorio.
Der man minnes den som er gått bort. Nå må ikke dette misforståes, det ville ikke vært fint det at noen dør, men selve feiringen av en persons liv.
*
Det nærmeste jeg har opplevd å miste, som dere kanskje vet, er hunden min. Og det var helt grusomt.
Samt ett par undulater, før det. Like vondt det også.
Man blir så glad i dem. Disse kjæledyrene våre. De blir en del av oss, vår hverdag og våre liv.
Deres liv føler jeg at jeg får lov å feire hver eneste gang jeg tenker på dem.
Og det blir ett par ganger det.
B
Nb!!!
Etter å ha søkt bilde som kunne tilhøre tekst. Ble jeg fysisk uvel. Det ble litt for nært og litt for mye. Om temaet i første omgang er sensitivt for deg. Ber jeg deg ikke gå videre inn på begrepet velorio.
case:
Et par i et avstandsforhold. Helg. Dem hilser hverandre god morgen. Stillhet utover formiddagen. En av dem tar så kontakt. Hva skjer lissom?.
Paret snakker.
Blir urolig når jeg ikke hører fra deg, sier den ene. Har ventet en evighet på deg sier den andre. Jeg er fri fra ca etter tidlig middag.
Jeg er ikke med så mange vettu, du er den som oftest har planer. Tenker du ikke vil prate jeg da.
Ååå, har vært sliten hele dagen og tenkte vi kunne ta en lur i lag.
Hææ, hahaha jeg og. Tenkte jeg trente sove litt for ca en time siden ish.
Du skulle ha ringt meg da. Da hadde vi kunne tatt en lur før vi ser på noe.
Lærdom. Kommunikasjon er viktig. Og det vet vel dem fleste. Men allikevel ser det ut som man glemmer det, ofte.
Man tenker ofte for mye, på noe som kan fikses ved å bare ta kontakt.
Bedre å si et ord for mye enn ett for lite. Da unngår man misforståelser. For til syvende og sist, og ikke minst… Du vet hvordan hele den greia går. Er man IKKE, tanke-lesere.
Lesson learned. Yet, again.
B
Kjærlighet kan gjøre deg a bit cray cray, hvorfor er det slik?
Man vil beskytte, man vil ta vare, man vil det beste for en annen. Man vil bare være og stoppe tiden litt.
Men man kan også være litt innpåsliten. Være urolig for å være det og være meget var for alt man gjør.
Man kan overtenke og over analysere.
Er man sammen er jo det en grunn til det, hvorfor kan man da av og til føle seg blæ og ikke god nok?
Er det traumer? Er det forhistorie? Er det dårlig selvtillit?
Er det et instinkt som dukker opp? Hen er min, stay away.
Er det frykter? Er det håp? Er det a pure waste of time?
Hva gjør oss så kontrollerende?
Hvorfor gjør det oss så kontrollerende?
Hvordan gjør det oss så kontrollerende?
B
Nå kan det hende noen blir pissed på meg. Men det er noe jeg ikke forstår med islams faste.
Hvorfor faster dem? Eller er det egentlig det dem gjør? For dem spiser jo når solen er gått ned. Det vil jeg heller kalle å utsette et måltid.
Mener jeg har hørt at det er for å ha medfølelse med dem som ikke er like heldige som enn selv.
Men det blir jo ikke samme greien om man til syvende og sist får et måltid. Det gjør gjerne ikke dem man vil ha medfølelse med.
Som kristen vet jeg at man gjerne ber under fasten. Men da tar man ikke igjen det u-spiste.
Man holder seg til å drikke. For man kan gjerne gå lengre uten mat enn væske.
Bare en tanke jeg har hatt.
Om noen er mer informert en meg. Klargjør gjerne dette for meg.
For akkurat nå gir det ingen mening.
B
Vondt i magen. Det er det kjipeste. Eller all smerte er like kjipt.
Jeg orker ikke presse meg i dag. Jeg er kvalm, sliten og har vondter over alt.
*
Jeg vil ikke lage meg noe å spise men er sulten. Vil ha noe godt, men vet ikke hva.
Vil gjøre noe, men vet ikke hvordan.
Vil hvile, men får det ikke til.
*
I dag er livet, bare full av motsigelser.
Ønsker, mål og lite vilje.
B
Hva har skjedd? Er det null folkeskikk som gjelder innad bilkjøring?
Man må jo nesten gå ute surret i bobleplast.
Som oftest har det hjulpet å få blikkontakt med sjåføren når man er ute å ferdes, og så gå over gangfeltet.
Nå er ikke det heller trygt.
Man risikerer å få en bildel innstallert gratis, i både hofte og kne. Om ikke du heller da foretrekker en flytur og ett oppskrapet ansikt.
Er det ikke slik at man som fotgjenger alltid har rett til å gå først? Slik som at dem som kjører på hovedveien, har forkjørsrett overfor andre biler som kommer inn på veien?
Ikke vet jeg, men det virker som de fleste som er ute å kjører nå til dags, mener dem kan passere land og vann og drite i alle aldre.
Mamma ba meg være forsiktig, forleden, for hun har selv erfart at folk er gått i vinkler og stirrer stygt på en, om den som kjører for guds skyld må stoppe. De eier ingen respekt.
Jeg opplevde selv i går på vei til skolen, at en bil måtte brå bremse for meg halveis over de hvite strekene på bakken. Det til tross for at jeg ventet da jeg så bilen komme og trodde dem hadde sett meg, da dem senket farten.
Det mest idiotiske er jo faktisk at det er akkurat på det overgangs feltet at de fleste ulykkene skjer.
*
For noen år tilbake da jeg gikk tur, kunne en eldre dame fortelle at hennes hund, hadde blitt påkjørt i gangfeltet.
Hva er det folk har i knollen? Tenker jeg da.
Som ikke ser annet en sin egen nese.
B
Fredag, dagen ble rolig.
*
Gjorde som jeg alltid gjør. Så til kattene og fikk i meg mat.
Ryddet litt på stuen, tømte do-kassen. Kostet litt på kjøkkenet og ristet ett teppe ute.
*
Fiklet med noe puslespill, mens jeg hørte på The Kåss Furuseth.
*
Ble plutselig veldig rørt også, for jeg tenkte på det faktum at jeg har blitt glad i to stk pels-dotter, som bor hos meg. Noe jeg ikke trodde jeg kom til å klare etter at jeg mistet hunden min.
Man vil liksom ikke utsette seg selv for noe slikt igjen, det gjør vondt å miste noen man holder kjær.
Og så er man der.
*
Ventet på bb til han kom hjem fra jobb. Så la vi oss.
B
