Jeg klarte å komme meg tidsnok ut av sengen, og avgårde til avtalen min med individual behandler. Til tross for at jeg våknet en haug med ganger i løpet av natten.
Det ble en fin prat, men det viktigste er: at på grunn av ting jeg har opplevd så er det ikke rart at det tar tid for meg å åpne meg for andre.
Jeg klarte det med hunden min, som så meg for den jeg var og aldri kritiserte. Dermed gjorde jeg altså alt for henne uten å ofre det en tanke.
Nå er oppgaven min å klare dette med mennesker. Som ikke er like lett. Om alle bare var som hunder, hadde ikke det vært noe?
Til syvende og sist er det jeg som bestemmer over mitt liv. Og det er jeg som må sette grenser.
Jeg har komt langt og jeg har jobbet hardt for å være der jeg er idag.
*
Etter timen dro jeg bort på senteret, hentet en pakke hos Gina Tricot og fikk i meg mat.
Så tok jeg bus hjem.
Leste litt i en bok og kom meg ut på banen.
Derfra kom jeg søkkvåt tilbake, tok en dusj og fikk i meg noe kveldsmat.
Men livet hadde andre planer. Jeg sov lengre og sto opp senere. Jeg tok en dusj og fikk i meg noe mat. Ikke sunn mat, men likevel mat.
Jeg spilte “Crazy hospital”, som er veldig gøy og tar litt tid. Ettersom det er både spennende og utfordrende.
Deretter sovnet jeg på sofaen, det var kaldt og jeg hadde satt på ovnen. Samtidig som jeg hadde spennings-hodepine. Så kroppen gikk i hvilemodus.
Jeg hørte så på en podcast. Av Colleen Ballinger og hennes ektemann Erik Stocklin.
Så ringte kjæresten, vi pratet om løst og fast. Han var sliten. Jeg forstår den, han har ikke mulighetene som jeg har. Som det å ikke arbeide fordi han ikke orker eller ikke klarer det. Han har fast jobb og jeg har mine aktiviteter som jeg har satt meg, fordi jeg med tiden har forstått at jeg ikke klarer å holde på som andre. Som min bedre halvdel.
Men jeg liker å se til at han har det bra. Spør om dagen hans, hva han spiste til middag og om ting gikk greit. Han spør selvsagt om min dag også. Spesielt om han ikke har hørt så mye fra meg i løpet av dagen eller han har veldig opptatt.
Jeg vet også at ikke alt kan prates om. Så da blir jeg heller stille og latt ham sovne. For bare det å ha noen ved sin side, gjør underverker.
Så slik ble min dag. Lite innholdsrik, men likevel en dag.
Mandagen fikk en brå start for seg. Jeg utsatte det å stå opp og så måtte jeg løpe til bussen, som jeg såg kjørte i fra meg.
Så bar det å vente på neste som kom ca. 30 min senere.
Vel fremme til behandling, kom jeg akkurat til når det var min tur, da man skulle melde om tema. Jeg hadde forberedt meg litt til å måtte prate om noe. Men så ble jeg sendt først ut i ilden. Det var kjipt. Så da var det å dele. Lette på trykket som har vært i det siste. Si hva jeg har kjent og tenkt.
Det var overveldende. Tårene rant de. Foran 1/2 parten som jeg ikke kjenner så godt.
Jeg fikk tilbakemeldinger, tanker og spørsmål.
Folk som kjente seg igjen.
Det var litt godt å få pratet om saker, jeg har følt jeg ikke har noen jeg kan dele det med. Å se at det ikke er småplukk. Men “real shit”.
*
Derfra dro jeg å handlet inn noe brød og toalettpapir som jeg hadde gått tom for. Jeg stakk også innom h&m og var vitne til at et menneske ble sur på kassa damen der.
Alarmen hadde visst gått da hun skulle ut, så hun i butikken måtte se gjennom posene hennes. I telefonen snakket hun dritt om personen til en annen, alt fra at det var så lite bemanning og det tok evigheter for henne å få posene sine også skal hun ut og så går alarmen.
Jeg syns det var bedritent gjort av henne, om hun vet det er lite folk så ha nå litt tolmodighet. Her har noen forsøkt å hjelpe deg og gjøre ting fort, da har vel ikke hun skyld i at hun glemmer å ta bort en alarm. Spesielt ikke hvis hun har sett på hele deg at du er utolmodig.
Da det var min tur sa jeg “ha en fin dag”. Fordi jeg rett og slett var blitt møtt med så mye godhet, når jeg delte mitt (i gruppen) at jeg kjente jeg ønsket å gi noe videre da jeg så kassadame bli behandlet så dårlig. Jeg hadde rett og slett overskudd. Selv om jeg var sliten og ikke hadde fått i meg noe mat, og var på randen til å besvime.
Jeg er en person av få ord og sier ofte “takk det samme, eller i lige så” når jeg blir sagt ha en fin dag i kassen. Hun sa ikke det nå, men såpass klarte jeg å klatre ut av mitt eget skall og si, når jeg så hun kanskje trengte det.
*
Deretter tok jeg bussen til mamma og de, og spiste middag. Hun hadde spurt om jeg kunne handle melk for henne og jeg kjøpte like godt noe sjokolade til henne, som jeg vet hun liker til kaffen.
Vi fikk pratet litt sammen, så skulle hun videre til bønnegruppe. Jeg tok bussen hjem.
*
Nå sitter jeg her da. Måtte bare dele.
*
Det er rart det der, at har man det vel selv, så er det også lettere å være snill mot andre.
Det har blitt en del spising ute i det siste. September/oktober måned var litt dritt, kan man mildt sagt si. Jeg orket pga. den mentale og den fysiske helsen ikke å lage meg mat. Så da ble det lettvint.
Spiste nettopp en baguett med ost og skinke og diverse salat. Det er ikke det mest usunne å spise, men det er raskt.
Trodde det ville fikse seg selv om en time eller to, men da det ble mer en 12 timer uten å kunne kjekke noe uten at dataen min ble slukt skjønte jeg ikke bæret.
Det var flere som var uten. Klagene har nok rent inn kan jeg tenke meg.
At på til har det blitt dyrere i år og så blir dekningen bare dårligere?
Dagen gikk treigt for seg kan man si.
Ingen advarsler på forhånd eller beskjed om hva som foregikk.
Ingen skikkelige svar når man henvendte seg til kundeservice heller.
Skal ikke henge ut selskapet, men håper ting kan bli bedre. Det er vel ikke bare meg som har opplevd lignende. I tillegg garanteres det å alltid være på nett. Så da blir det å gi dem atter en sjanse.
Har du husket å stille klokken, en time bakover? De fleste av oss får nok det automatisk på mobilen, men har du en klokke på komfyren, mikroen eller en helt vanlig klokke i huset, kan det være lurt å skifte tiden.
For min del syns jeg bare det er kos å få sove en time lenger, men det er og litt dumt at det blir så fort mørkt.
Jeg liker ikke mørket, så da må alt gjøres innen solen er oppe.
Det var vel lenge ment at man ikke skulle stille tiden mer. Og at man skulle ha en fast tid for alltid. Hva som har skjedd, vet jeg ikke. Leste en plass at det visstnok ble utsatt pga. Corona.
Om dette blir noe av vil tiden (no pun intended) vise.
Tenker det er ok med et lite resyme av dagene som har vært. Det kom litt på mandag og så ble det stille fra meg.
Tirsdag brukte jeg dagen på å rydde i leiligheten, onsdag var jeg på individual behandling og var ute å løpte, en mnd etter jeg ble syk og ikke orka.
Torsdag var jeg ute på dyrenes hus. Det var fint. Men favoritt pusen hadde fått seg familie, det var litt leit, syns jeg. Den fortjener sitt for evig hjem og det skal ikke jeg sette en stopper for. Ble glad i det lille pratsomme kose-trollet, ønsker den alt godt 💙💙.
Fredag bar det ut igjen, måtte kjøpe gave til søskenbarnet mitt. Så da det var gjort, var det rett hjem og nyte helgen.
Lørdag pakket jeg presang, tok et bad, overførte ting til PCen fra telefonen og så film med kjæresten.
Nå er det besøkstid og i kveld fortsetter Marvel eventyret!
Eller tegner man det bilde som er mye finere en realiteten?
Jeg fikk dette spørsmålet for ett par dager siden. Det satt meg ut. For det første var det fra en som ikke har tatt kontakt på en måned. For det andre har mennesket valgt å ikke dele noe av seg selv, ikke gitt ett pip, og for det tredje har jeg ingen behov for å fortelle deg det, det kan personen ikke kreve heller.
Jeg spurte hvorfor, så jeg kan vite hva du har gjort på hele denne tiden.
Da svarte jeg “har gjort på det samme”.
Jeg er lei av å leke.
Velger du å kutte meg ut, har jeg ingen grunn til å fortelle deg om livet mitt. Sånn er det.
Det får være grenser. I tillegg lå det en sånn negativ undertone. Som om tiden er stått på stedet hvil.
For livet stopper jo opp om du ikke kontrollerer alt.
