Sitter å er engstelig. Gjør ingenting. Rotet rundt meg vokser.
Jeg orker ikke.
Jeg vil ikke.
Det flyter over.
Og jeg befinner meg midt i.
Jeg har brukt opp energien min. Kapasiteten til å omgåes andre.
Jeg står opp for å kun sitte.
Sitte i en sofa som holder rundt meg.
B
For bare å stille et spørsmål. Fikk jeg beskjed at jeg hadde hengt ut noen.
Jeg ble fortalt at jeg var voksen. Personen hadde søkt meg opp i folkeregisteret. (Vel det er sønnen hennes og, hvorfor ringte ikke han?).
Jeg kunne ikke forvente å blitt tatt hensyn til, men personen som bråker, skal få lov til å synge/spille til alle tider på døgnet for for ham er det terapi?.
For en tid tilbake hadde det lekket fra denne personen sitt tak, de påstod at det var fra min dass, og etter at de fant ut at det var komt hull i et av rørene deres, så hadde de ikke ansikt til å si fra om dette? ( Mitt toalett var det ingenting gale med, og det var de oppe å sjekket selv).
Dette ble tatt opp fordi jeg ikke åpnet første gang de kom. (Jeg var nettopp flyttet ut for meg selv, engstelig og jeg liker ikke å prate med fremmede, allikevel åpnet jeg opp for dem, ved en senere anledning).
Personen fortsatte med at jeg hadde vist styrt på med oppussing lenge før jeg flyttet inn og det var vist plagsomt for dem.
(Det var en/ to ganger i måneden, en dag pr. helg, når jeg fikk skyss og noen hadde tid, det var mye som måtte fikses. Forrige eier stakk fra stedet og det så ikke ut. I tillegg måtte det komme folk å se alt som var, før vi kunne kaste, selge eller dyp rengjøre. Jeg var ikke klar for å flytte inn, leiligheten var ikke klar og ting tar tid).
Ellers kunne man høre at jeg gikk på natten. Herlighet. Ok. Så da skal jeg bare tisse på meg da. Holde meg til neste dag?. De gangene jeg har spasert litt i stuen, er IKKE om natten og det er for å få inn de siste stegene for dagen. Og det er fader meg INGENTING i forhold til det forbaska støyet deres. Jeg husker ikke at jeg skrev under på å bo i et øvingslokale.
Det var kanskje ikke min type musikk smak, ble det påstått. Hun likte sønnens musikk. Ja for det er kanskje rolige sanger på akustisk gitar hun tenker på?
Men jeg derimot må høre på hmm, gauling med en gang fyren kommer inn døren? Ikke en gang i ny og ne, men HVER gang. Jeg må høre på el gitar med forsterker, trommer, keyboard. Sanger på repeat. Jeg hører noe bra musikk, men og dritt musikk. Jeg hører kjærlighets sanger. (Som jeg neppe tror han synger for mammaen sin). Jeg hører rock og pop og hele resten av katalogen.
I tillegg til samlingene han har med vennene, som også synger, men da karaoke og ting som høres helt dust ut.
På alle tider av døgnet. Og ikke bare i helgen.
Jeg trenger ro. Noe ro må jeg kunne kreve. Men det var det ikke rom for. De kunne ikke vite når jeg hadde en dårlig dag, men det skulle selvsagt tas hensyn til at sønnen hadde vært “ensom” pga. F*ckings corona?
( Det var en pandemi! Alle var ensomme, alle var innestengt, alle måtte ta hensyn. Er/har plutselig verden blitt/vært fungert rund ham, nå liksom? For da var det fader meg news flash for meg).
Det avsluttet med fortelling av noe som liknet et familie historie, og det ble sagt at jeg ikke viste hennes. Det svarte jeg , med å si at hun viste heller ikke min.
Naboen ved siden av, fikk noe sendt hennes vei og. For vi hadde tydeligvis snakket sammen.
Det måtte jeg jo, for å forsikre meg om at det ikke kun var jeg som lagde trøbbel. De nedenfor henne, leier kun, og snakker ikke norsk.
Jeg følte meg trakassert.
Og egentlig litt redd.
Hun hviste noenlunde hvem alle var i sameiet.
Så da går vel hun rundt og fisker opp dritt på oss alle.
Dama er ikke ok. Vil jeg påstå.
B
————————————————
Recoveryen min fikk seg et uforventet tilbakeslag. Det satt meg ut i et par dager. Var urolig, sint og lei.
Saken er den at helt siden jeg flyttet for meg selv, har det bodd en “musikklærer” i etasjen under.
Og musikk spillingen hans har ofte vært et tema, enten noen har vært på besøk eller ringt meg. Det har alltid vært noe i bakgrunnen.
Mot slutten av året i fjor, var jeg blitt drittlei. Jeg forhørte meg om det var en “plage” hos personen ved siden av. Og det var det.
Fyren spilte til alle tider og hele f*ckings tiden. Det var så mye at jeg holdt på å bli gal.
Både gitar, keyboard, trommer og synging. Med forsterker så det var umulig å IKKE høre det.
Og ofte samme sang, om og om igjen.
I tillegg til såkalte “random” karaoke kvelder han holder, i uke dagene.
En gang hørte jeg han spille gitar mitt på natten. Og da jeg ble vekket en søndag kl. 9. Da hadde jeg fått nok.
Jeg spurte på lukket gruppe på Facebook, om vi kunne ha regler for støy. Jeg fikk tommel opp av side naboen min. Et øyeblikk senere tikker det inn en melding på messenger. Men i mappen over folk jeg ikke har som venn. Det var en fra lukket gruppe, for oss i sameiet.
Personen bad meg ringe. Først hadde jeg tenkt å la det fare. Så valgte jeg å si kort at det var blitt for mye for meg. Jeg rakk såvidt å trykke send, da personen ringer meg.
I andre enden var det en dame. En dame som påstod at jeg hadde hengt ut sønnen hennes i sosiale medier.
Noe jeg ikke forstår hvor hun har fra. Vi er tretten medlemmer i den gruppen. Utenom henne, sønnen, naboen ved siden av, meg og tre personer som leier ut til andre, som alle vet om “musikken”, er det seks andre beboere.
Jeg må da for fader meg få lov å spørre om de også plages, uten å nevne person eller navn på den som står for bråket selvsagt.
Det er null forståelse å få fra denne damen, som helt hysterisk kjeller meg ut.
Hun snakker både på innpust og utpust. Helt ærlig lot jeg hun snakke for seg selv er øyeblikk.
Herlighet så mye ulogisk tøv som kom ut av den kjeften. Jeg fikk inn et par slag i forsvar. Så mye dritt jeg fikk var helt absurd.
Det endte opp med at jeg på gråten sa at det her orket jeg ikke mer og la på.
B
To dager etter siste innlegg, 16 februar, var jeg hos behandler. Jeg kom for sent. Men vi fikk pratet litt likevel.
Jeg oppsummerte kort hva jeg hadde vært gjennom siste uken. Vaksine og ubehag. Test for å se om jeg hadde fått korona, slik at jeg kunne møte opp. Jeg hadde feiget ut, angående å ta opp min eventuelle slutt i gruppen. Og søsteren min hadde tatt en OD.
Jeg fortalte også at jeg lettere tar telefonen. Det er ikke lenger så umulig. Noe jeg er fornøyd med, det gjør ting enklere for meg og de rundt.
Så. Hva skjer? Dagen etter? Noe som får meg til å ville trekke unna den påstanden fortere en svint. Fader og.
Jeg hadde angst. Jeg var redd alt det jeg hadde oppnådd til nå, var gått rett i dass. Jeg var lei meg. Jeg var sint. Jeg hadde lyst å forsvare meg. Skrike. Banke noe/noen.
Jeg ville ikke gi den samtalen, den personen, den makten. Jeg var skuffet.
Over meg selv.
B
Dagen startet tidlig for min del. Jeg måtte ta buss til sentrum for å ta vaksine.
Da det var unnagjort, vandrer jeg rundt i min egen by som turist. Det var koselig, masse hjerter rundt om og dekorasjoner i rødt og rosa både på galleriet og bystasjonen.
Pga. Korona har det blitt lite turer til byn. Å mye var blitt annerledes, men Lillelungeren var den samme med ender og duer. Jeg fikk spist både frokost og middag ute. Jeg tok mye bilder og det var fint å bare vandre uten noe mål og mening. Noe shopping ble det også.
Deretter tok jeg buss tilbake og var såvidt innom Åsane.
På kvelden, nærmere leggetid var jeg med kjæresten og så film. Han skippet fotball etter jobb for å henge med meg. Det funket bra og på den måten fikk vi feiret alle hjerters dag.
B
Vi er fremdeles inne i en pandemi. Til tross for vaksiner, PCR tester, karantene, sosial distansering, ingen klemmer og ingen håndhilsing.
Ting er bedre. Men ikke tilbake til normalen.
Folk får bivirkninger, noen momentane, altså kortvarige og andre vil bli påvirket for livet.
Nå har det vært oppe og fremme en stund det den “kvinnelige” delen av befolkningen har erfart av endringer. Men blir det gjort noe? Jeg har takk Gud ikke opplevd noe forverringer i min månedlige syklus. Ja, jeg har vært dårlig. Følt det som at jeg har feber i dagene før “the monthly sh*tt happens”, men jeg har ikke opplevd at jeg blir værende der hele måneden eller at hele året blir en helsikes krigssone. Jeg føler så med de som måtte ha fått livet sitt ødelagt på den måten. Ikke ville jeg ha tatt noe andre dose eller booster heller, om jeg hadde vært i samme situasjon. Jeg hadde vært dritt redd. Med mindre noen fortalte meg at ting ville bli bedre eller at det fantes hjelp å få.
I den senere tid har det også kommet frem at menn kan slite med å få sin private sone til å fungere. Ikke like gale som det kvinner har rapporter av bivirkninger, men allikevel en bivirkning. Jeg leste en artikkel for litt siden at forsker/ekspert innen feltet, mente man ikke burde komme med slike uttalelser. Det kunne skremme menn fra å vaksinere seg. “Stakkars, de får ikke kompisen sin opp. La oss ikke si noe de kan bli redd”.
Her burde det vært likestilling. Man må være tydelig på konsekvensene av å velge å vaksinere seg. Dere være seg kvinne eller man. Så kan den enkelte ta et valg på bakgrunn av dette. Det bør være mer forståelse for hvorfor noen vegrer seg og man bør ha noen form for tiltak som gjør det lettere å ta ett valg for seg selv og sin situasjon. Vise til flere tilfeller og hvilke hjelpemidler man kan få.
Man burde slutte og se dumt på dem som ikke tar dette lett. Vise omsorg og ikke være så skråsikker på at det valget en selv tok, er det beste for alle.
B
Jeg har sett ferdig en serie. Hele. Før kunne jeg følge med på noe og så falle av eller unngå å se den ferdig. Litt fordi da ble den liksom ikke ferdig.
Jeg har aldri likt avslutninger og det har jeg nevnt her tidligere. Vet ikke helt hvorfor. Det kan hende det har noe med at man blir så investert og så er det over. Gang på gang. Det blir så tydelig at ting har en start og en slutt.
Og innerst inne har man lyst at noe skal vare.
Du starter i barnehagen og slutter, du går på barneskolen og slutter, du går på ungdomsskolen og slutter, du starter på videregående og slutter. Du studerer og slutter.
Det er slik livet fungerer.
Det er kanskje ikke før du begynner å jobbe at omgivelsene blir noe av det samme og over lengre tid. Om ikke du vil noe annet og arbeider deg oppover.
B
Orker omtrent ingenting for tiden. Jeg gjør det jeg må og ikke en dråpe mer. Vet ikke hva det skyldes.
Forrige mandag hadde jeg to ting jeg måtte. Da jeg kom hjem var jeg dønn sliten og hadde migrene de to neste dagene.
Jeg kjenner meg selv såpass at jeg vet jeg kan gjøre en ting av gangen, og foreløpig tre dager i uken.
Men akkurat den mandagen fikk jeg det for meg at hadde jeg klart å stå opp tidlig og fått unnagjort den ene avtalen, da var det ingenting som kunne stoppe meg. Jeg kunne stille opp for min søster og co, som er i karantene. Jeg skulle møte opp på min andre avtale og deretter handle.
Men jeg merket fort at det ikke gikk. Jeg var nesten ikke tilstede i gruppe behandlingen. Og det var egentlig greit at søsteren min ikke trengte hjelp. Jeg kom meg hjem og satt meg i sofaen og duppet vel av etterhvert.
Så kom onsdagen som jeg bruker til å gå ut å løpe. Dette er noe jeg presser meg til å gjøre. Jeg har godt av å utfordre kroppen min, men det tar tid å overbevise meg selv til å gå ut. Og så verker både rygg, bein og bak dagen derpå.
Torsdag var jeg hos dyrebeskyttelsen. Jeg kom sent. Det var ett ork å stå opp. Jeg får som oftest en dag på å restaurere meg mellom hver ting jeg må gjøre, “but not that day”. Men det var fint å være der, kattene får deg til å føle at det du gjør duger. Og det er koselig.
Så kommer fredag, jeg handler ofte inn til helgen da. Og så kommer helgen. Da holder jeg meg hjemme og gjerne under et teppe.
Kanskje jeg opplever det dem så fint kaller “seasonal depression”?. Kanskje jeg bare trenger sol i ansiktet og varmegrader? Kanskje jeg bare må være tolmodig? Kanskje det bare er det?
B
Hvem eller hva er det som definerer om du er vellykket? Er det en selv? Eller samfunnet?.
Om jeg klarer å nå det jeg ønsker, er det ikke da jeg som bestemmer det. For det er jo ikke samfunnet som har gitt meg mine ønsker.
Det er jeg som ønsker å oppnå noe. Eller er det alle andre som har “lurt” meg til å ville dette?
B
Jeg vet jeg kom med noen sist jeg skrev her. Jeg hadde lyst å lage noen sammen med kjæresten. Slik at det ble litt fler.
Men jeg kan ikke tvinge noen til å ville gjøre det. Jeg nevnte det for ham. Ikke sånn veldig tydelig. Så det er min feil. At jeg ikke fikk frem budskapet.
Filmer, jeg ønsker å se filmer i lag. Noe vi gjør, men mest serier. Jeg liker en god historie.
Forleden så vi “Unforgivable”, den var bra. For ikke å avsløre for mye innebar den en uventet tvist. Og den falt i smak hos oss begge. Så se flere filmer.
Selv utvikling, jeg har en tendens til å over- beskymre meg. Angsten kan ta over tanke maskineriet mitt. Det kan føre til at jeg blir urolig og veldig utforskende og spørsmålsstillende, i et forsøk på å få kontroll. Dette er ikke noe kjekt for verken meg eller den det går utover. Så mindre plaging og mer ro.
Større tro på meg selv og min utvalgte. Dette innebærer å tro at jeg er god nok og verdt å være glad i, samtidig som jeg har tro på ham som selvstendig individ.
Da sier jeg meg fornøyd. Syv mål. Tilsammen. Må nevne det at jeg føler meg litt vel emosjonelt eksponert. Hadde jeg hatt en jakke på meg nå, og følelsene mine var kroppen min. Hadde jeg ønsket å lukket den igjen, tredd hetten godt over hodet og til og meg strammer snorene så pass at bare nesetippen stakk ut.
B
