Det var fint, men også litt krevende. Vi er kun to på formiddagen. Når man helst skal være fire.
Hun som jeg var med, er kjempe flink. Det var visst ikke veldig mye å ha på mottaket, så da hjalp hun meg på hovedhuset. Det er jeg evig takknemlig for.
Når det er mye å gjøre er det ikke mye tid til kos og sosialisering. Tidligere da vi var tre, kunne man ta litt pause mellom øktene og sitte seg ute litt og prate med pusene. Og gi dem noe godt, som våtfor eller godteri.
Nå blir det om å bli ferdig før neste vakt kommer, og jeg tar meg bitte litt tid til å gi kattene oppmerksomhet.
Noen er det derimot umulig å unngå, for de gjør seg bemerket og gnir seg mot bena dine, eller de benytter seg av at man bøyer seg ned for å tømme do-kassene og gnir hodet sitt mot nakken eller vil ha en armkrok. Det er bare søtt syns nå jeg.
*
Etter vakten min, for jeg bort på MCen. Så hentet jeg noen ting på posten. Og utførte helge-handelen.
*
Vel hjemme igjen sovnet jeg på sofaen og la meg når bb kom hjem fra jobb.
Jeg er litt flau her jeg sitter, for jeg sto opp til en ok tid, men klarte å sovne på sofaen. Noen ganger er det slik. Kroppen trenger mer hvile og mer søvn. Men denne uken har jeg ikke måttet gå noen plass eller gjøre noe. Hvorfor er jeg sliten da?
Jeg vurderte å ta den helt ut og ikke komme meg ut på banen. Men så må jeg ut i morgen og da kan det være greit å ha fått unna løpingen i dag.
Jeg tok på treningstøy og yttertøy. Så bar det ut.
Det var blitt litt mørkt og det var komt et lag med snø på bakken. Så det ble litt tyngre enn planlagt, men nå er det gjort!
*
Så var det å prate med mamma på telefon, og deretter komme meg i dusjen.
*
Nå sitter jeg her.
*
Så filmen “Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children” i går kveld, da bb kom hjem fra jobb.
Den var veldig fin. Anbefales, om du ikke har sett den før.
Tirsdag er snart over og jeg har klart å gjøre litt.
Jeg har hørt på podcast, lest og gjort rent på kjøkkenet mitt.
Man må være snill mot seg selv, når kroppen verker innvendig. Og alt ellers ikke virker så artig å gjøre. Jeg startet min månedlige syklus i går. Så da vet man det.
Jeg er så takknemlig for at den ikke gjorde det, på nyttårsaften. Eller dagen derpå! Så får jeg bare ha det litt kjipt no. Det er ok. Man må ta det gode med det vonde.
*
Slapp å lage meg middag i dag, for jeg hadde fått med meg en liten “doggie-bag” da jeg var hos foreldrene mine på søndag og i går var jeg ikke særlig sulten.
No worries, jeg småspiste dagen lang, men det ble ikke noe heavy måltid. Her driver man ikke med sulting av seg selv, bare så det er sagt.
Er man ikke sulten så er man ikke det. Da får man heller sørge å få i seg væske og putte i seg noe lett som frister. For meg blir det rester av julekosen og sjokolade. Og masse vann.
*
Når det kommer til film-titting med bb, så er vi ferdig med kategorien “jul” for nå. Og har startet på Tim Burton- filmer. Så langt har vi sett “Corps Bride”, “Franken-weenie” og “Sleepy hollow”.
Verken jeg eller bb måtte noe. For min del er ikke gruppe-behandlingen i gang enda, og det var visst helligdag i sør.
Jeg har kjent meg litt uggen i dag. Magen var ikke helt god.
Også gjorde jeg noe i går som jeg ikke fikk sagt noe om her.
Jeg valgte å ta et spontant valg og spørre om jeg kunne være fosterhjem for en pus fra dyrenes hus, men dem prioriterer dem som er veldig redde. Så det var litt skuff, for jeg hadde en katt i tankene.
Så da er det bare å vente til den rette pusen kommer min vei. Og som ikke trenger ett eget rom. For det har jeg dessverre ikke.
*
Ellers har jeg brukt tiden til å lese. Og prate med mamma på telefon.
B
Q: Hvordan har din dag vært? Tungt å komme tilbake til hverdagen?
Jeg våknet lenge før jeg måtte stå opp og tenkte at det var vel bra, men så sovnet jeg igjen og klarte ikke å stå opp i tide. Det endte med at jeg kom for sent til dyrenes hus.
Men jeg fikk gjort det jeg alltid pleier å gjøre, så da har jeg ikke så dårlig samvittighet.
Da jeg var på vei til bussen, hørte jeg plutselig noen som ropte på meg. Jeg snur meg og mot meg kommer en av “sjefene”, hun ville så gjerne si godt nyttår. Jeg fikk både klem og gode ord, som at jeg var flink og at hun var glad jeg var der. Jeg sa takk og i like måte. For hva ellers skulle jeg si. Det gleder jo å få slike tilbakemeldinger, men så ligger den stemmen bakom som sier. Men hun kjenner ikke meg så godt, hvordan kan hun si det. Eller jeg klarer ikke å ta det til meg og virkelig tro det. Men så klarte jeg det, da jeg var komt meg på bussen. Å kjenne at jeg trakk på smilebåndet. Det må ha vært det, eller at jeg slapp å vente en evighet på at skyssen kom.
*
Så var det rett på MCen. Jeg fikk i meg mat og dessert. Ikke kjøp den mint og sjokolade isen, det var som å spise tannkrem. Uggh. Jeg elsker is. Men den smakte IKKE godt.
*
Deretter for jeg bort på coopen, for å handle inn til helgen. Mellom slagene måtte jeg nesten holde meg til disse små takene som stikker ut på diverse bygg. For vinden var sterk og regnet var verre.
*
Så kom bussen som skulle ta meg til leiligheten. Det blir mye buss på en dag som denne. To frem og to tilbake.
*
Nå sitter jeg i sengen og har det ikke så bra. Er sur og skuffet. Noen folk tar ikke ting med en gang og må få fortalt det minst tusen og en gang. Og jeg blir lei. Skal jeg liksom si “ok. Det går fint”. Når det burde vært noe man forsto. Det burde vært innabords, integrert og skrudd in i totten allerede.
Men som datter til første generasjons innvandrere er jeg så takknemlig for det hun gjorde for dem som var/er i lignende situasjoner som dem.
Samtidig som hun var tøff nok til å stå i mot de tradisjonelle tankene om kvinnens rolle, som fortsatt finnes i ulike kulturer.
Hun var komiker, noe det finnes flere menn enn kvinner av. Go girl!
Bare det at hun turde å være seg selv og gi blaffen i hva andre måte tenke og mene, selv da hun ble truet med livet og opplevde at familiens restaurant ble beskutt.
*
Til tross for at jeg ikke kjente henne eller satte meg så godt inn i hennes liv. Så var navnet hennes kjent. Hun gjorde seg hørt og bemerket.
Hun var en aktiv samfunnsdebattant.
Jeg ønsket og håpte at hun ville bli frisk. Men slik ble det dessverre ikke. Hun vil bli husket. Hun vil bli savnet. Hun vil ha satt sine spor.
Året 2022 nærmer seg slutten. Det er av og til godt å sette strek og begynne på nytt.
Men det er skremmende samtidig. Jeg hadde aldri trodd at jeg i 2013, faktisk skulle tørre å reise til Bolivia. At på til med en gruppe som jeg hadde hatt lite kontakt med. Men det gjorde seg til, jeg ble på en måte tvunget til å knytte bånd med enkelte av dem etter en flytur som varte over tyve timer.
Jeg viste heller ikke at jeg i 2014 skulle bli tvangs- innlagt. Eller at jeg det følgende året skulle erfare mitt første angstanfall og trodde jeg hadde blitt gal. Fordi man ærlig talt tror man har mistet kontrollen og er blitt dum. Heldigvis hadde jeg min firbeinte bestevenn som ikke lot meg være alene ett sekund og kom opp i armkroken til vi begge sovnet da det holdt på som verst.
Eller at jeg i 2018 skulle reiste til Sør Amerika etter ikke å ha vært der på femten år.
Jeg trodde ikke jeg i 2018-2019, skulle trives på gård. Blant sauer, kuer, kaniner, griser, hester, høner, duer og vaktler. Å få oppleve at griser er som hunder, eller at sauer slår med hovene når de vil ha mer kos.
Jeg hadde ikke sett for meg hunde pandemien som var i 2019. Som ba en ikke latt hundene hilse på hverandre. Eller unngå å gå ut med dem. For mange eiere hadde funnet sine kjæledyr døde etter å ha blødd ihjel.
Eller Corona i 2020, og at jeg skulle miste det jeg regnet som det mest verdifulle jeg eide. Hunden min.
Jeg hadde aldri trodd at jeg i 2021 skulle starte å jobbe i Dyrebeskyttelsen og oppleve det jeg har der. På både godt å vondt. Eller bli en som fast er ute og løper.
2022 har vært en virvelvind.
Jeg har måttet lære meg å sette grenser. Ordlegge meg bedre og bli forstått.
Jeg ble feiret av familien til bursdagen, og hadde jente besøk senere.
Jeg har vært i Riga, vært på konfirmasjon, opplevd å bli avvist av familie og vært syk.
Jeg har vært på tur for bærekraftsmålene og konsert ALENE. Jeg har klart å lage meg en koselig adventstid. Jeg har opplevd å bli litt skuffet over å måtte fortsette i behandling. Jeg har fått varmepumpe i hus, jeg har fått feire jul med familien og nå gjenstår kun nyttår.
*
Så da blir det med det. Å se hva som kommer. Tror alle håper og tror på at det blir bra, men så vet man ikke sikkert hva som blir hva.
Han var ikke den snilleste. Men da julen kom, ble han likevel invitert av Pils lillesøster som sier moren har sagt at de skal feire sammen.
*
Jeg ble invitert til julebesøk hos en i familien, andre juledag, men i mens resten av søskenflokken og foreldrene mine fikk en “offisiell invitasjon”, var min veldig enkel. Imens de fleste åpnet opp pakker, satt jeg å så på.
*
Jeg kjente meg litt utenfor med andre ord. Ikke har jeg vært noe fæl i år. Og ikke har jeg ønsket adre noe vondt. Tvert i mot har jeg gjort mitt for å passe på dem rundt meg. Men jeg kan ikke styre hvordan andre ser mine handlinger. Bare vite at mine tanker hele tiden har vært gode.
*
Jeg kjenner likevel på en følelse av ikke å bli verdsatt noen ganger. Men det får så være. Jeg sitter likevel med at jeg må ta til takke med det minste. Er det min feil?
