Og da det var på tide å komme seg ut å på banen, var jeg veldig i tvil. Det var full vind ute.
*
Jeg kom meg ut. Fullførte rundene mine og var ikke alene om det. Det var folk ute.
Noen hadde fotballtrening og noen var ute å løpte.
Jeg orket ikke noen flere runder enn det jeg pleier, jeg var kvalm etter migrenen. Og kvalm etter å ha fått i meg en ikke så veldig sunn frokost.
Dessuten gjorde vinden veldig motstand og det var ved få anledninger at den dyttet meg i riktig retning.
*
På vei hjem til leiligheten igjen, lettet jeg nesten da vinden ble sterk som bare det. En fyr som gikk foran meg, gikk nesten over ende. Så det var nesten krabbe tilstander.
*
Vel inne tok jeg en dusj, fikk i meg middag og ventet til bb ringte meg.
Jeg har slitt sånn med å sovne i det siste. Og jeg våkner hele tiden når jeg først gjør det.
Tror det kan være at jeg har en mer begivenhetsrik uke. Der jeg står opp tidligere og sovner på sofaen i seks/syv tiden.
Dermed blir det kluss på hele systemet mitt. For jeg våkner igjen rundt eleve/tolv på kvelden.
Bb måtte bli værende ute, det er noen ganger slik at dem holder på med et prosjekt utenfor hovedstaden, og istedet for å dra hjem samme dag så blir dem heller ute og slipper tre timers kjøring hver vei.
Det var en grei dag. Det ble ikke noe tvangs gruppearbeid. Men hun læreren vi hadde, snakker så himla fort at det er vanskelig å få med seg alt.
Merket det allerede første gangen jeg var tilbake på skolen.
At på til var luften utrolig tung, og det fikk jeg kjenne konsekvensene av på kvelden, da jeg hadde hodepine.
Husker ikke at det var slik tidligere.
Jeg har jo vært i den salen før og da med mange flere enn nå.
Kan hendte jeg ble veldig bevisst det fordi noen sa det til læreren og da reagerte kroppen også på det. Litt sånn trenger mer luft, la oss lage pine.
Det viser jo bare at hjernen er utrolig god på å overbevise en om noe, å kroppen reagerer deretter.
Sånn som når man er ute og det er mørkt. Tenker man for mye på det. At ingen er i nærheten, at noen kan komme og ta deg. At noen kan hoppe frem fra skyggene, ja da kan man fort merke at hjertet pumper raskere, at man blir redd og vil løpe. Bare meg? Eller andre som kjenner seg igjen?
Eller når man som liten løper opp trappen, fordi man tror noen kommer etter en.
*
Jeg var innom senteret etter at skoledagen var over. Hentet noe i posten og satt meg ved en trapp å spiste noen boller. Området med sitteplasser var opptatt, så da tenkte jeg at å sitte ved en trapp nær utgangen var lurt, imens jeg ventet på bussen.
Så blir jeg snakket til av en vakt. Som sa det ikke var lurt å sitte der. Mange passerer her. Ja, sa jeg bare. Han sa jeg skulle finne meg en annen plass å sitte. Da bare overså jeg ham og dro like godt til bussen om kom snart. For en dust. Fikk nesten lyst til å si har du ikke bedre ting å gjøre enn å be folk flytte seg fra trappen. Viktig jobb du har ja.
Det er minst ti andre trapper, heis og rulletrapper. Og du bare måtte få meg ut av veien?
Om det plutselig hadde ring i en brannalarm, hadde jeg selvsagt flyttet meg og gått ut. Han hadde vel ikke tenkt at jeg da tenkte la oss bare blir her og lage kaos. Lage kø i trappen.
*
Enkelte tror virkelig de er viktigere enn oss andre. Syns det var kjipt måten han trodde han hadde makt og fikk meg til å føle at jeg hadde gjort noe galt. Jeg satt dønn klistret til siden. Så jeg var ikke i veien for noen.
*
Kom hjem, så til pus og sovnet på sofaen. Det er blitt en greie.
*
Jeg våknet senere og lå meg bort på sengen.
Men da ble jeg værende våken og sovnet ikke før lenge etter og våknet hele tiden, av at hodet verket og jeg var kvalm.
Dette var derfor en følelse som ble med ut uken og inn i mandagen. Jeg satt med ett stikk i brystet. Den famøse angsten inntraff. Dette imens jeg var på venterommet.
Jeg utforsket dette videre i gruppen.
Jeg var ikke sikker på om jeg ønsket det. For alt i meg sa nei. Hodet sa, dette tar vi på egenhånd.
Det er det som har vært min greie. Når ting blir tungt, stenger jeg verden ute.
Å prate om det kan virke forstørrende. Hvorfor gi denne ekle følelsen plass. I skrivende stund innser jeg at det kan være greit å få deg ut av systemet, slik at jeg kan bruke siste tiden bra og ikke på å fortrenge at en slutt blir vanskelig.
Og slutte etter nesten fire år er utfordrende for enhver. Har man vært en plass over lang tid, så vil en endring merkes.
Mine tanker rundt det hele er valide.
Jeg fikk også mange fine tilbakemeldinger. At jeg er god på å finne ut av ting, gi meg selv tid.
At jeg har hatt en utvikling som er merkbar.
Jeg fikk også delt dette med at jeg virkelig bryr meg om dem andre, at jeg ser fremgang. At jeg har satt pris på deres omsorg som jeg til tider ikke har fått fra mine nærmeste.
At det å ha noe å gå til har vært givende, at å arbeide med hendelser hjelper. At det å prate hjelper. At jeg innerst inne har troen på at det vil gå bra, men så tviler man litt likevel.
Spesielt i møte med personer som er flinke til å få det som dem vil og manipulere.
At gode ord og tilbakemeldinger er vanskelig å ta til seg. Men at jeg står støtt.
Jeg har vært gjennom mye i gruppen, mistet hunden min, vært i konflikt med familie og flyttet ut for meg selv.
Det er mye, mye fint og mye vondt.
*
Det lettet uroen å ta dette opp, nå vet dem at det er vanskelig, nå har jeg gjort meg forstått.
Dagen min fortsatte som en helt vanlig mandag. Jeg handlet, dro hjem, tok ut bosset og så til pus.
Jeg fikk dårlig samvittighet da jeg skrev sist at jeg ofte er litt sen. Så denne dagen gjorde jeg en ekstra innsats for å komme til dyrenes hus, når jeg bør være der.
Og jeg valgte en bra dag på å gjøre dette. For det viste seg at en av dem som skulle være på vakt, ikke kunne komme. Da ble vi atter en gang kun to på vakt. Selv om vi fikk litt hjelp mot slutten av en reddende engel. En av våre medarbeidere.
*
Jeg var godt i gang med å gjøre rent på stillerommet. Da jeg syns det var rart at at ingen andre var på huset. Jeg skjekket for å se om noe stod på fb siden vår og da var det kommet beskjed. Jeg må si jeg ikke var super glad for det. Men da var det bare å sette på et ekstra gir og bli ferdig der jeg holdt på.
Så dro jeg bort på hovedrommet. Der var det noen om skulle ha medisin, noen som skulle få komme ut av buret sitt og en surpomp som måtte få buret sitt rengjort uten at jeg ble skam-bitt.
Så var det å gå opp på loftet til en pus som heter så mye som Gulli. Gulli er en trivelig fyr han. Men av og til er han kosen og av og til kan han være i humør til å bite av deg en arm eller et ben. Det gikk fint denne gangen.
Kattene på rommet ved siden av, er fra en koloni. Foster-pus var en av dem. Så det er stas å få se til dem. Det er jo søsknene til jenten jeg har hjemme, fikk jeg vite for ca. en uke siden. De er veldig redde. Men det skal nok gå bra med dem også.
Jeg fikk besøk av vår reddende medarbeider, men jeg sa det skulle gå greit å fullføre på huset, så hun dro på mottaket og hjalp til.
Jeg dro så bort på isolatet og gav medisin til dem som skulle ha det og kunne så si meg ferdig.
*
Derfra dro jeg på MCen, og fikk i meg mat. En gang i uken går greit.
Jeg handlet så inn til helgen og tok bussen hjem.
Pus hadde klart seg fint alene med åpen dør ut fra badet. Så fra nå av kan hun få litt mer frihet, når jeg ikke er hjemme.
Jeg sovnet ikke lenge etter på sofaen.
Spiste kvelds.
Tok på pysj og la meg til å sove da bb kom hjem fra jobb.
Jeg har nevnt her før at jeg ikke liker Instagram. Og det er nok lenge til vi kan kalles “bestevenner”, eller bare “venner”.
Det er noe dritt.
*
Jeg sov litt lengre, så til pus, spiste lunsj og så på “Ginny and Georgia”.
Så gikk jeg ut. Som en enhver onsdag eller torsdag. Alt ettersom planen for uken er.
*
Jeg fikk det til, men denne gangen var det nok med de vanlige rundene. Jeg hadde ikke energi eller mental kapasitet til å ville eller gjøre noe mer.
Det er sånn at om man har det litt bra med seg selv, pusher man seg gjerne litt lengre. Denne dagen hadde jeg ikke det bra.
Jeg gikk tilbake til leiligheten.
Foster-pus hadde klart seg fint, jeg lot henne være med åpen dør til gangen min, imens jeg var ute.
Så bar det rett i dusjen og lage seg middag.
Det klarte jeg.
Nudler med porchert(?) egg, det smakte veldig godt.
*
Jeg endte med å se ferdig sesong to av tidligere nevnt serie.
Mamma var beskymret over om jeg skulle ha utgått mat. Da kjente jeg at jeg ble irritert. Det var så dumt å klage over. I en verden eller min verden akkurat da, var det en liten bagatell.
Jeg fikk roet meg og tenkt litt, før jeg gav henne den trøsten hun måtte trenge.
*
Da kvelden ble natt, var jeg bare trist.
Følte meg såret. Var forvirret. Trengte omsorg.
Det fikk jeg heldigvis.
Da bb kom hjem fra jobb.
Av og til er det nok å ha noen som “holder rundt en”, og sier at dem er der.
Som ellers, prøver jeg ikke å tenke på det før det er nødvendig. Jeg hadde innstilt meg på å ta et lite steg. Og ikke fokusere på det jeg ikke klarer.
Jeg tok bus i tide. Men selvfølgelig må jeg glemme å gå av det fordømte busstoppet.
Jeg måtte derfor gå et stykke tilbake og da jeg i utgangspunktet hadde god tid, var jeg nå akkurat innen tiden for at første time skulle starte.
*
Jeg gikk inn på auditoriet. Satte meg noenlunde midt i salen.
Læreren tok en stund med å komme, for meg var det bare bra det. Mindre tid for en evt. oppgave.
Da foreleseren kom, sa han planen for timen og det var jo ikke til å unngå at det berømte gruppe arbeidet var inkludert. Ingen time uten gruppe.
Jeg valgte å ikke la det gjøre meg ufokusert. Ikke gi det oppmerksomhet. Ikke bli engtelig.
Ene timen gikk, andre timen fortsatte. Jo mindre tid til oppgave jo bedre. Men den kom.
Vi fikk utdelt ark. Jeg fikk et ark. Jeg gjorde meg mer imøtekommende. Så på mennesket som gav meg et ark.
Læreren delte oss inn i to grupper. Jeg snudde meg imot dem. Og dermed hadde jeg klart å ta et steg videre. Jeg trenger ikke si noe. Jeg tok et steg. Jeg bør være stolt.
Dem prater seg imellom. Og en av dem spør om jeg har noe å legge til. Da kommer det automatiske “nei, jeg har ikke noe å legge til det som…”, så tar jeg plutselig en helomvending og forsetter “eller, det han broren valgte å gjøre er godt gjort, for han kunne ha valgt å bli værende å bli hyllet av sin egen familie”. Og dem var enige.
Før jeg ble spurt, kjente jeg også på en trang til å nevne akkurat det. Eller noe i den duren. Så lysten var der. Men ikke motet.
Alt endret seg etter dette. Stemningen ble en helt annen. Jeg var så stolt. Jeg kjente jeg hadde kommet over et hinder. Og så lenge jeg hadde det, så kom liksom ikke de neste forelesningene til å bli så gale.
Jeg kunne for en gang skyldt, ikke glede meg, men ikke syntes det er så dumt å gå på skole.
Og denne klumpen, eller stopperen, dette noe som alltid har holdt meg tilbake. Var ikke der. Jeg hadde noe å komme med.
*
Da timene var ferdig, tok jeg bussen og var innom butikken.
Spiste lunsj. Og dro hjem.
Pratet med mamma på telefonen.
Spiste middag.
Og kvelden videre, den vil jeg egentlig bare glemme, for den ble dradd i motsatt retning av det jeg håpet.
Jeg hadde gledet meg til å fortelle. Villet gjøre denne fremgangen dobbel så stor.
Men istedet ble jeg skuffet. Sint og lei meg. Hvem sa at livet alltid var bra?
