Det spørsmålet er ikke ett jeg liker. Det ligger så mye forventing bak det.
Heldigvis får ikke jeg det så ofte. Men hva svarer man?
Er man 100% ærlig?
Eller tegner man det bilde som er mye finere en realiteten?
Jeg fikk dette spørsmålet for ett par dager siden. Det satt meg ut. For det første var det fra en som ikke har tatt kontakt på en måned. For det andre har mennesket valgt å ikke dele noe av seg selv, ikke gitt ett pip, og for det tredje har jeg ingen behov for å fortelle deg det, det kan personen ikke kreve heller.
Jeg spurte hvorfor, så jeg kan vite hva du har gjort på hele denne tiden.
Da svarte jeg “har gjort på det samme”.
Jeg er lei av å leke.
Velger du å kutte meg ut, har jeg ingen grunn til å fortelle deg om livet mitt. Sånn er det.
Det får være grenser. I tillegg lå det en sånn negativ undertone. Som om tiden er stått på stedet hvil.
For livet stopper jo opp om du ikke kontrollerer alt.
Jeg har ikke klart å sette ord på hva jeg følte tidligere.
Det faktum at vi måtte ta ett valg om å latt deg gå, istedet for at du dro som jeg alltid trodde du ville på dine eldre dager, har fått meg til å tenke at det jeg gjorde ikke var nok. Jeg hadde aldri sett for meg at livet ditt ville ende slik.
Jeg så for meg mange år sammen. Du og jeg jenten min Jeg tenkte ikke på den dagen du ikke ville være her med meg.
Du kom inn i livet mitt når jeg trengte en venn. Vi gjorde alt i lag.
Lenge har jeg ikke ønsket å gjøre ting som minte meg om deg, eller ting jeg alltid drømte om å gjøre. Det gjorde vondt. Det gjorde det veldig tydelig at du ikke lenger var her.
Men jeg forsøker å tenke, at selv om du ikke er her mer, må jeg fortsette livet. Du vil ikke at jeg skal gå glipp av noe. Og alt jeg klarer eller får til er for oss begge.
Hvil i fred lille venn, ta vare på Snøhvit og bestemor for meg 💜💜.
Da var det mandag igjen. Jeg sov ikke noe godt i natt, våknet hele tiden. Så da alarmen min gikk, var det ikke så lett å stå opp.
Jeg skyndte meg for å rekke bussen og kom meg på behandling. Mye tunge tema, som jeg ikke kan relatere til så veldig, men det satte ihvertfall i gang mange tankeprosesser.
Ting som ikke har vært eller som er så ok i livet mitt kommer frem. Mange throwbacks kan man si.
Etter gruppen var jeg å handlet inn noe mat og fikk i meg noe også, denne gangen var det sub med egg og laks.
Så tok jeg bussen hjem.
Jeg fikk ryddet litt i leiligheten, ved inngangen.
Det er så typisk at når jeg har vært ute, så går det som skal i kjøleskapet til kjøkkenet. Også blir resten værende ved inngangspartiet.
Så det var på tide å gjøre noe med.
Utover kvelden spilte jeg noe som heter “Crazy hospital”.
Deretter pratet jeg litt med kjæresten før han dro på fotball trening.
Nå er jeg sliten, så det blir nok en dusj og rett i seng.
Uken gikk for seg den. Mandag var jeg i gruppe, der startet det en ny en. Forrige uke begynte to stk. Så det er litt å bli vant med. Jeg er ikke den som tørr å dele av meg selv om jeg ikke vet hvor du står, eller hvor jeg har deg, blir det vel?
Torsdag var jeg å hjalp til hos Dyrebeskyttelsen, hadde egentlig vakt fredag, men etter ting har blitt litt kaotiske etter siste oppdatering derfra ble jeg spurt om å steppe inn.
Fredag var jeg på Gigaboks, måtte ut å se hva det gikk går ut på. Fikk handlet inn noe snacks. MYE folk ute å gikk, så det var litt surrete.
Ellers har jeg ikke noen spesielle planer for helgen, annet enn å være lat og henge med kjæresten som endelig er hjemme etter en uke ute med jobben!
Helgen startet for min del, med drama. Rettere sagt arbeids-kaos. Jeg sjekker kun gruppen på face for å få med meg småting og være beredt til min vakt.
Men fredag… Da oppstod det full diskusjon i kommentarfeltet på et av innleggene. Yeesh, jeg holdt meg langt unna.
Noen sluttet ble resultatet.
Lite bra ettersom vi allerede er for lite folk.
Men ting kom frem som jeg selv har erfart. At det var flere som hadde opplevd liknende saker var på den annen side vondt. Jeg har ikke villet ta det opp ettersom jeg har tenkt at det vil gå sin gang, jeg kan for all del ha overreagert. Hvem vet. Men det har jeg altså ikke.
Jeg har nevnt det så vidt her. Men det var før jeg fikk fortsette på blogg.no.
Jeg har syntes synd på en av dem som nå har sluttet, ville spørre om det går greit. Men vedkommende ser ut til forsatt å ha kontakt med flere fra jobb, så dem er ikke alene. Samtidig er det litt uggent at personen ser ut til ikke å være på virket. Hen var jo trossalt bøllen.
Er nesten som jeg blir litt arg, er det slik at den som plager uansett hvem, hva og hvordan, alltid slipper billig unna?
Hvorfor har jeg syntes synd på dem? Er det bare integrert i meg at jeg vil støtte den som blir “hatet”. At jeg tenker dette mennesket holdes utenfor, dem må jeg omfavne.
Hvorfor kan ikke jeg bare glemme? Er du med på leken får du tåle steken, var det ikke det man sa da man var liten.
Det er ikke bare bare å være syk. Man må nesten være frisk for å være det. Nå mener jeg fysisk og ikke psykisk.
Husket ikke at det var så ille når jeg bodde hjemme, men da sov jeg mesteparten av dagen, og mamma lagde “medisin” til meg. Det var noe te med urter og diverse. Det hjalp alltid.
Å bli syk på egenhånd, denne gangen,var et helt prosjekt. Jeg måtte være både pasient og den som skulle ta vare på meg selv.
Jeg skulle få i meg masse drikke, men ikke kald drikke, helst varm, slik at jeg ikke dauet av smertene i halsen. Jeg skulle ta medisiner, men ikke visste jeg hva og hvor mye. Kunne jeg ta paracet mot hodepinen, eller migrene medisin. Kunne jeg ta naproxen for smertene i kroppen, eller var det kun for feberen. Jeg måtte få i meg mat, men lett mat. Ikke orket jeg å styre med matlaging heller.
Jeg måtte få ned feberen, men hvordan? Jeg ble jo bare enda varmere av det kokte vannet jeg hev i meg. Og all væsken fikk meg til å måtte gå på toalettet annet hvert minutt. Da passet jeg på å snyte nesen og hoste guggen jeg brygget i halsen.
Jeg googlet, to uker totalt kunne det ta å bli frisk, en uke før feberen var borte. Jeg ble bare mer og mer lei for hver dag.
Da feberen var borte, kjente jeg fremdeles det var noe i kroppen. Den var ikke blitt bedre, kroppen var sliten. Jeg kom meg allikevel på gruppe behandling og til dyrenes hus.
Men dagene mellom, sov jeg.
Nå er jeg på tredje uken. Jeg har det bedre, men psyken sliter. Motivasjonen er på null.
Fredag startet tidlig for meg. Jeg tok bussen ut til dyrenes-hus. På vei dit kom der en mann på, som laget et forferdelig styr.
Han begynte å skrike til sjåføren. Hevdet han antastet ham. Mannen som kom på hadde med seg en gjennomsiktig flaske, med noe han hevdet var tranebærjuice. Sjåføren antok han var full.
Mannen sa at om det samme hadde hendt mot et barn ville han blitt anmeldt. Han mumlet mye og hevet stemmen. Han spurt så om han virket truende eller skremte noen på bussen. En eldre dame svarte nei, men at han burde roe seg ned.
Dette likte ikke han og fortsatte å styre på. Han sa at han viste ting om sjåføren og at han betalte for prostituerte.
Jeg må si jeg ble engstelig. Denne mannen gav ingen hint til å ville slutte. Og da han satt seg rett foran meg, der to og to setter er vendt mot hverandre. Holdt jeg nesten pusten og våget ikke å se opp.
Heldigvis fikk jeg gått av bussen ganske snart og så at politiet dukket opp og tok seg en prat med ham.
Nå skal jeg ikke si at det kan ha vært ubehagelig for denne mannen å bli antatt full og nektet å komme på bussen. Men på den annen side så åpnet ikke sjåføren dørene bak da han skulle komme på husker jeg. Det kan altså være at sjåføren kjenner til denne personen og har hatt en del erfaringer med ham.
Han tok dermed hensyn til oss andre og ville hindre en ubehagelig situasjon.
Det kan ikke være enkelt å kjøre buss. Og man må tenke raskt. En person som ikke er ved sine fulle fem, kan være en risikofaktor i trafikken. Så takk til sjåføren som tok vare på passajerene sine, selv om det gikk ut over ham selv.
*
Etter jeg hadde vært hos pusene på dyrebeskyttelsen, kjøpet jeg meg noe å spise på Burger King. Jeg handlet så inn til helgen og tok bussen hjem.
Vel hjemme så jeg videre på “How I met your father”, leste litt, tok meg en lur og våknet på kvelden.
Så ringte kjæresten for å si fra at han måtte bli værende ute i natt. Vi sa god natt. Og jeg sovnet etter en time ca.
B
Q: hvordan ville du reagert om du var vitne i en slik situasjon? Hadde du blandet deg inn eller ikke gjort noe?
Torsdag sto jeg opp tidlig for å ta to busser og bybanen til flyplassen. Jeg rakk ikke frem i tide. Jeg kom til “departures” en time før avgang. Det hjalp ikke, dem var gått gjennom sikkerhetskontrollen og satt allerede ved gaten.
Så var det bare å dra hjem igjen. Jeg orket ikke bytur.
Det var lettere sagt en gjort, jeg tok bybanen til sentrum, og satt meg på en bus som ikke skulle dit jeg ville. Jeg tok en buss tilbake, og en til i riktig retning.
Det begynte skikkelig å regne da jeg gikk av, på stoppet mitt, skiftet derfor tøy når jeg kom hjem.
Fikk i meg noe mat og så på “How I met your father” resten av kvelden.
Så var det middag.
Pratet litt med kjæresten, før det var på tide å sove.
