Da var det dags igjen. Mange år siden sist. Jeg skal ut av Norges grenser.
Det er ingen poeng i å lytte så mye til tankene mine. Da kommer jeg meg ingen vei.
Jeg er så utrolig heldig som har en bestevenn og kjæreste som støtter meg. En som holder meg i hånden når jeg ikke klarer å ta stegene alene. En som er enig med meg, men som sier ifra når det jeg tenker/tror er dumt. Jeg er evig takknemlig for deg. Du vet hvem du er.
Takk for at du er så trygg.
Glad i deg.
B
Har vi så mye at vi gir f og bruker alt og alle som bruk og kast?. Har vi så lite i hjertet at vi ikke bryr oss om hva små liv betyr?
Jeg har lenge fått vondt langt inni meg når jeg har sett annonser på dyr som ser så glade ut på bildene, lite vitende om at eier gir de bort.
Vi har fått høre om både om griser, sauer og kyr som blir behandlet som dritt i gårdsdrift. Og man ser stadig saker i avisene om katter som blir funnet. I helt forferdelige tilstander.
Ikke bare i Norge skjer dette.
Utenlands hender det at mennesker, om de i det hele tatt kan kalles det, kaster valper i elver. Hvor grusomt er ikke det?
Hvor lite humane er man da?
Hvor følelsesløs kan man bli?
Jeg klarer ikke å se det for meg, at noen ikke kan bry seg. En ting er å være for brydd, men fader og. Disse bryr seg ikke ett gram en gang.
Under pandemien ble plutselig alle dyrevenner. Vi kommer oss ikke noen plass, la oss ta inn et dyr.
Hva er det første som skjer når innstrammingene er borte? Jo folk får allergier, bo situasjonen endres. Man har ikke tid lenger. Alle har en grunn til ikke å være så dyrevennlige likevel.
Ikke alle er slik. Men mange er det. Og dette er flaut dere. Slik kan det ikke være.
B
Fredag hadde jeg individuell behandling. Fikk pratet om det å befinne seg i en situasjon som ikke tar hensyn om man er beskjeden eller ei.
Og så er det så mye som kan taes ut av en slik hendelse, som knyttes til barndom og oppdragelse selvsagt.
Etter dette var det videre til senteret, gående. For det tok meg 15 min istedet for å vente 25 min på bussen.
Jeg handlet inn til helgen, så spiste jeg middag på Ikea. Jeg klarte å legge fra meg kortholder en eller annen plass, i vel noen sekunder, imens jeg fylte på drikke eller ved kassen når jeg betalte.
Da jeg gikk tilbake der jeg tenkte den lå, var den ikke der. Jeg små stresset og slukte hot-dogsene. Like etter ber de meg komme til barnas lekeland, gjennom høyttaleren, for å hente kortene mine.
Det var litt kleint. Ikke bare var det som å høre lærerne på skolen prøve å uttale navnet mitt da de ropte oss opp, ved skolestart. Men så gjentok en liten “drittunge” navnet, etter det ble sagt til alle på varehuset.
Jeg går bort til skranken ved lekeland. Sier jeg skal hente kortene. Og deretter takk.
Selvsagt er det hyggelig at noen har funnet de og levert det inn. Men så kommer den litt rare logikken til nordmenn igjen. Ting som bli funnet, blir levert.
Men om du ser noen trenge hjelp, holder du deg unna, dersom det ser ut til at de blir hjulpet. Forsikrer de seg om det? Nei. Hva gjør de? De later som ingenting.
Dette med å ta noe man finner er litt plagsomt, for jeg kunne ha funnet kortene mine igjen selv. Jeg fikk ikke tid til å reagere før de var borte.
Har sett folk klage på slike “funnet” sider på Facebook. For man blir jo redd, leiter febrilsk i lommer og vesker. Så går man gjerne bakover i tid, å lurer på hvor de/det kan ha blitt mistet.
Lite vet man at Ola nordmann har funnet den/det og tatt det med seg hjem, for å poste om det. Eller hengt nøkler, smykke, lue på en grein tyve meter unna der Peter Pettersen tenker han mistet det.
Av og til kan mennesker være så tullete i sin handlemåte. Man gjør det vanskeligere enn det trengs.
Men for all del, takk til personen som så kortholderen min og tenkte “må levere, denne inn, nå” [ På litt sånn robotisert måte].
Det hjalp meg denne gang. Men om jeg mister votten min en gang, la den ligge. Jeg er nok på vei til å hente den. Og vil helst slippe å måtte gå hjem til deg og hente den. Eller lese at noen har lagt den i motsatt retning av der jeg skal.
B
Onsdag ble jeg hentet av søsteren min og niesene mine. Vi var innom å hentet mamma.
Så var det rett inn på restaurant.
Det er ikke noe vi pleier å gjøre så mye av. Vi så oss rundt. Alt var opptatt eller reservert.
Til slutt fant vi bord. Selv, vel og merke.
Man skal visst stille seg i kø, ved døren og bli geleidet til der det er ledig.
Da vet vi det, til neste gang.
Det var koselig. Bare jentene. Bestemor, mor, tante og nieser.
Jeg gjorde ikke noe svært til bursdagen min. Og ville ikke det heller. Jeg var hjemom til foreldrene mine, vi var i lag, jeg ble sunget for og vi spiste kake. Det var nok for meg.
Men så var det mamma da, som hadde en tanke. Egentlig at vi alle, som familie på dagen skulle ut å spise.
Men dette ble ett kompromiss. Jente middag. Litt senere.
B
Mandag. Jeg tok bussen først til byen. Deretter til Sartor. Jeg traff på mamma og niesen min.
Vi hadde planlagt å treffes.
Vi så oss rundt. Det var ikke mye som fikk oss til å bruke penger, annet en da vi spiste på BK.
Også litt på “Billy”. Hadde ikke vært der før. Men forstod fort konseptet. Alt mulig snop og “snacks” til en billig pris, fra Sverige.
Mye var utgått på dato.
Kanskje derfor de har råd til å selge det til lavere summer. Fordi de også får kjøpt det inn rimeligere.
Så dro vi hjemover. Vi var innom sentrum.
Syntes alltid det er så fint der.
Allikevel er jeg der nesten aldri.
Derfra bar det bort på galleriet.
Før vi så til duene på lille lungeren og tok bus videre.
Hjem.
B
Forrige lørdag skulle jeg ut å handle. Egentlig, hente noe som var kommet i posten. Jeg valgte å ta med meg en full handlepose med flasker som jeg ville pante og dermed få litt mer orden på stuen. Nærmere bestemt området ved balkong-døren.
Jeg går mot busstoppet. Det regner så jeg tar posen med flaskene over hodet. For å skjerme meg og ikke bli så våt.
Et stykke unna, står et menneske under en paraply. Jeg tenker, der er så “typisk norsk” å ikke ville stå under bussholdeplassen når noen andre er der. Skulle trodd dem tenkte “vi biter”.
Jeg kommer meg inn i stoppet. Og ser et annet menneske ligge i fosterstilling, med hodet tildekt av hår og ansikter vendt mot bakken.
Jeg ser rundt meg, tar forsiktig min fot borti foten til personen som ligger der. Jeg sier “hallo?” Flere ganger, tankene går i ett sett.
Er dette mennesket dødt, lever det, skal jeg ringe 113, hva er nummeret, må det utføres livredding, hvorfor er der kun jeg som har lagt merke til det, skjer dette virkelig, er dette sant, sover mennesket, har aldri opplevd dette, skjer det, hva nå?
Jeg ser ut av holdeplassen, sier “hallo?” Høyt flere ganger, og går mot en mann som kommer mot stoppet og sier det er en person som ligger der bevisstløs. Han går fort bort til vedkommende og ber meg ringe ambulanse. Noe jeg allerede var på vei til å gjøre.
Han tror det er noe rus innblandet. H*n er ubevisst. Han beveger på personen. H*n puster. Magen beveger på seg. Jeg er i telefonen med ambulansen, bussen kommer. Jeg forteller sjåføren det. Han går ut av bussen og sier at vedkommende ikke ligger riktig. Plutselig våkner den som ligger på bakken. Mannen som hjalp meg å se til personen, spør om h*n er ruset.
Jeg spør hva som har hendt, om h*n besvimte. H*n har vært på besøk i fengselet. Virker litt fjern. Flirer. En fyr dukker opp i en bil og det ser ut til han er kommer for å hente personen som nettopp er våknet.
Jeg blir stående i telefonen, forteller mennesket i andre enden hva som skjer. Jeg spør fyren i bilen hva vennen hans heter. Han sier et navn, men kan ikke etternavnet. De kjører så av gårde.
Jeg setter meg inn i bussen. Gir all informasjonen jeg har til personen i telefonen. Farge på bilen, alder til den som lå ubevisst, om de var ved sine fulle fem. Sjåføren kunne si merket på transportmidlet. Forholdet til den som trengte hjelp og den som kom å hentet h*n.
Om jeg satt med en dårlig magefølelsen osv.
Jeg ville bli kontaktet av politiet dersom de syntes det hele virker mistenkelig.
(De gjorde ikke det, ventet ca. 40 min).
Jeg gikk av bussen. Deretter på det jeg egentlig skulle. Handle. Jeg var småskjelven etterpå.
Jeg tenkte mye på det som hadde hendt. Hva som egentlig var greien. Du går ikke fra å se dau ut til plutselig å våkne sånn uten videre. Hva var forholdet til disse to. Var h*n i fare. Kunne jeg ha gjort noe mer?.
Hvordan klarte jeg dette? Jeg er jo ikke utadvendt i der hele tatt. Hva gikk over meg?. Det hele virker urealistisk. Fra jeg fant mennesker til de dro.
Jeg tenkte også på personen under paraplyen. Hvorfor gjorde han ikke noe. Hvorfor måtte jeg si “hallo?” Flere ganger før noen gjorde noe?.
Er vi opplært til å kun fokusere på oss selv?. Og ser det ut til at noen hjelper så holder vi nesen vår utenfor? Hva om jeg ikke gikk inn i det stoppet? Lik de andre. Og tenkte at om det var noen der, så “biter de”.
Jeg skal ikke rose meg selv opp i skyene. Jeg kunne vært flinkere. Stolt mer på meg selv. Vært stødig og undersøkt mer.
Men som kjæresten min sa, da jeg fortalte ham det. “Du tilbød din hjelp. Du gjorde rett. Og om de så dro, så er det intet mer man kan gjøre”.
Skulle bare ønske flere bidro og var medmenneskelig.
B
Da var jeg komt der. Luksus problem i forhold til alt annet i verden som skjer akkurat nå. Fra COVID, til krig mellom Russland og Ukraina, og amerikanske kvinners rett til abort.
Jeg har opplevd at ting ikke passer, buksen går ikke igjen, skjortsen sitter seg bom fast og kjolen ser ikke pen ut.
Noen opplever dette lenge før meg. Det er sårt. Du tenker at noe kommer til å se bra ut også gjør den ikke det.
Jeg innser at det kanskje er på tide å se gjennom det som er i skapet mitt. Er det derfor mange alltid går i det samme? For å unngå å møte dette dilemmaet. Er det derfor jeg selv alltid går i det samme?. Uten å helt tenke over det.
Jeg har alltid vært slank. Altfor tynn i tenårene vil jeg selv hevde. Men så er man jo i en vekstperiode der alt går alle veier.
Jeg tenkte aldri på vekt og hvordan jeg så ut tidligere. Det var aldri mitt fokus. Nå er det blitt mer opplyst. Satt strek under, hightlighted.
Og det er ikke noe gøy. Selvsagt er ikke kroppen min det den var når jeg var yngre. Jeg har mer former. Men det er vel greit. Til det da ikke føles like bra. Og du da bare tenker ugg når du ser deg selv i speilet.
B
Mandag var det gruppe igjen, da var det ikke noen andre som hadde oppe tema. Så jeg fikk fortalt dette med katt, bitt og død.
Betryggende å få vite at ikke bare jeg har opplevd å føle seg hjelpeløs i en akutt situasjon. At det kan være lurt å insistere på å få ha med seg noen til undersøkelse.
Og at jeg ikke er skyld i at pus døde, mest sannsynlig døde den av det som gav meg infeksjon.
Bare synd Mr. T måtte lide.
Feiret niesen min hos søsteren min og co, etter behandling.
Tirsdag var noe chill dag, måtte bruke dagen på å hente meg inn igjen. Det å være tante krever mye psykisk.
Onsdag var jeg ute å løpte. Det var tungt og det små regnet.
Torsdag var jeg hos dyrebeskyttelsen, mye mjauing. Men koselig.
Fredag hadde jeg time hos individual behandler og var bortom til pappa. Han hadde laget semulegryn grøt. Det var godt!.
Lørdag var jeg hjemme. Og søndag var jeg med kjæresten.
Ha en fin uke folkens 😉
B
Forrige uke var omtrent lik de andre.
Gruppe behandlingen var tilbake, etter noe sykdomsforløp og pinse.
Feiret bursdagen til broren min på tirsdag og utsatte løpingen til torsdag, hvorpå jeg får vite at katten som beit meg, døde.
Det var sykt trist å høre. Jeg fikk sjokk. Og tårene trillet.
Automatisk går tankene mine dit at jeg tenker om det var min skyld. Men pus har vandret mange år alene. Den fikk komme til oss på dyrenes hus i åtte uker, før den falt om.
Den var en sånn rolig katt, en sånn som hadde en sånn litt trist mjauing. Kanskje har de hatt det vondt. Noen hadde lagt merke til at den hadde fast mage og ikke la fra seg det store i kassen. Veterinær sa det skyldtes blodpropp.
Har iallefall blitt mer var på den type lyd fra andre katter, håper vår lille venn ikke døde forgjeves og at det kan gjøre noe for å bedre situasjonen for andre.
Men det er utrolig tragiskt at noe slikt skjer.
Nå er den ihvertfall smertefri.
Hvil i fred Toppen <3.
B
Mandag var det pinse, så gruppe behandling var derfor et “no go”. Jeg brukte tiden på å forsette arbeidet på kjøkkenet, det er utrolig hvor mye skrot et lite rom kan samle. Men det gikk seg til.
Tirsdag var det dyp vasking av kjøleskapet og ovnen.
Onsdag vasket jeg klær og fikk ordnet litt på badet mitt. For deretter å komme meg ut å løpe.
Torsdagen var fin den også, inntil en av kattene gikk berserk på dyrenes hus, like før jeg skulle gå at på til. Jeg fikk meg et kraftig bitt, da jeg forsøkte å skape fred.
Så resten av dagen var jeg hos legevakten og på sykehuset. Pappa var ute på senteret da det hele foregikk, så jeg fikk skyss av ham. Orker ikke å gå gjennom hele prosedyren, men det var en del blodprøver, stikking av sår for kjekke dybden, bilder og rensing av sår med saltvann! (Noe som ikke var særlig behagelig akkurat). Jeg fikk antibiotika intravenøst og stivkrampe vaksine. Jeg skulle egentlig bli værende over natten i en seng i korridoren, men fikk dra hjem rundt 23.00.
Fredag var jeg hjemme hos foreldrene mine for å få hjelp til å rense sårene mine. Jeg gjorde helge innkjøpene mine, i forveien.
Lørdag fikk jeg hjelp igjen. Men fikk skyss av søsteren min tilbake.
Søndag tilbrakte jeg med kjæresten, vi så på et åndenes makt type program og forsatte å se på “The last kingdom”.
B
